Julaften som ikke akkurat gikk som planlagt

514 21 1
                                    

Veldig viktig informasjon på slutten av delen!!
---

Hvordan skal jeg overleve hele julen uten han?
----

Jeg våknet av noe som hørtes ut som bestikk og kjøkkenredskaper bli 'kastet' rundt på kjøkkenet. Jeg gned meg i øynene, og det tok meg rundt to sekunder før jeg skjønte hvor jeg var.

Farmor og Farfar

Jeg hoppet ut av sengen - og med hoppet så mener jeg at jeg gled sakte ut av sengen, lå på gulvet en liten stund før jeg stablet meg opp på beina igjen- med hjelp av nattbordet mitt. Jeg stønnet og gikk mot badet mitt. I halv søvne kledde jeg av meg pysjen jeg hadde sovnet i, inn på badet og skrudde på dusjen.
Når jeg var ferdig i dusjen kledde jeg på meg noe jeg fant i slengen, og gikk ut på rommet mitt igjen.

Rommet mitt. Rommet i det lille huset her i Norge. Rett ved siden av kjøkkenet og stuen, ligger rommet mitt. Ikke er det noe eget bad, eller walk-in-closet, men det er enkelt. Det er hjemme. Jeg lot øynene mine gli over rommet mitt. Jeg gikk bort til den ene veggen, og lot fingrene mine gli lett over den rosa malingen som jeg og farmor hadde malt på alle veggene mine da jeg akkurat hadde fylt 9 år. En barbie-rosa farge. Jeg gikk bort til det ene vinduet mitt. Noe av det jeg liker best med dette rommet er utsikten. Bak all den norske naturen kan jeg se sjøen. Jeg trakk øynene mine vekk fra utsikten, og gikk videre bort til sengen min. Den store dobbeltsengen, med et rosa prinsesse'slør' som matcher veggene mine. Jeg smilte, og satte meg ned i sengen. Jeg tittet bort på døren min. Fortsatt halvt i søvne funderte jeg på hvorfor det hang en lang rød og hvit-striped strømpe på døren min.

Jeg bare heiste skuldrene og tenkte 'norske tradisjoner. Rart. Men det var da det gikk opp for meg at dette langt i fra var noen norsk tradisjon! Jeg løp som et lite spent barn bort til strømpen min og så ned i godteriet mitt.

Jeg tittet med på det fargeriket godteriet som lå i sokken min. Øynene mine stoppet brått da jeg så en sjokoladenisse ligge i bunnen av den. Oh crap.

Det er jo jul!

---

Jeg satt å trøkket i meg bare det beste man kan få
på en julemorgen. Men julesilden som farfar satt å spiste på holdt jeg en grei avstand til. Når vi var ferdig med frokosten var klokken halv 12, og jeg følte meg veldig maktesløs. Det er lenge til kvelden, og jeg har ingenting å gjøre. Som ordtaket sier: jeg gledet meg som et barn på julekvelden.
Men det som jeg kanskje var mest rastløs for var å være borte fra Brandon. Et hav skilte meg og Brandon på favorittdagen min i hele året.

Jeg ristet tanken ut av hodet. På denne tiden i fjor hadde jeg også en kjæreste. Han jeg trodde var den ene for meg. Noe han selvfølgelig ikke var. Men - selv om Brandon kanskje ikke er min "soulmate" heller, så kan man vel alltids håpe. Selv om, med min flaks, kunne sikkert mannen i mitt liv være på bunnen av Middelhavet et sted. Jeg sukket, og skvatt til da telefonen min ga fra seg en lyd.

Jeg tok den frem med skjelvende hender og håpet at jeg hadde fått noe fra Brandon. Men neida. Det var mobilabonnement mitt som ønsket meg en "riktig god jul". Jeg la telefonen skuffet tilbake i baklommen og akkurat da ga den fra seg enda en lyd.

Hvis det er at Jesus vil at jeg skal ønske han gratulerer med dagen, da klikker det for meg.

Jeg holdt på å miste telefonen når jeg så hvem meldingen jeg hadde fått var fra.
Brandon!

Brandon: Har du det flint på bondelandet? Jeg savner deg<3
Jeg kjente smilet mitt bre seg i hele fjeset mitt mens jeg leste gjennom meldingen flere ganger i hodet mitt. Han savner meg!
Når jeg hadde begynt å få vondt i ansiktet mitt av å smile så bredt, tenkte jeg at det var på tider å svare han.

Meg: Nei, her går det som det suser. Men dagene er lange her, ser frem til å se deg igjen om noen dager! ;)
Når jeg hadde sendt meldingen nikket jeg fornøyd for meg selv, løp inn på rommet mitt og kastet meg i sengen min mens jeg ventet på svar fra England.

--------------------------------------------------------------

Hei folkens!
OMG, OMG, OMG.
FEMTI TUSEN LESERE!! 50K personer er veldig mange! Tusen, tusen - tusen takk!
Jeg har ikke vært veldig aktiv i det siste, og det er jeg så lei for! Men dere overrasker meg hele tiden! Jeg elsker dere så mye! (Selv om jeg ikke alltid fortjener at dere er så snille med meg).

Tusen takk! Hva skulle jeg vel gjort uten en så fantastisk gjeng som det dere er? Jeg hadde ikke kommer noen vei uten dere som hjelper meg, og alltid får frem et smil i ansiktet mitt. Igjen, tusen takk!
Gjerne still spørsmål om karakterene, eller ting du gjerne bare vil vite om meg som fortsetter, person eller hva det måtte være.

Det var vel alt, så snakkes vi fortere enn du aner;)

Springfire

Skolens BadgirlWhere stories live. Discover now