Room-mate?

490 33 7
                                    

"Men du kan jo!--"
----

"Men du kan jo bo hos meg?" Jeg så spørrende opp på han.
"Er du seriøs? Det hadde vært perfekt. Er du sikker på at du får lov til det, da?" Han så håpefullt bort på meg. Jeg nikket raskt på hodet, og han smilte til meg.
Et smil jeg føler at jeg ikke har sett på en evighet!

----

Etter skolen ble Brandon med meg hjem. Vi kom leende inn døren, og det som møtte oss var en forvirret William. Han sto med en brødskive halvt inn i munnen, og så spørrende bort på oss når vi kom inn døra. Jeg ga han et beroligende blikk, og han fortsatte på brødskiven sin.
Vi tuslet opp på rommet mitt, og skulle begynne på leksene. Jeg gikk først inn på rommet mitt. Det var egentlig ganske ryddig nå. Grunnen til det er at jeg har jo hatt lite å gjøre i det siste.
Brandon kom etter meg, men stoppet ved dørterskelen. Han studerte rommet mitt, memorerte det nesten - han pustet dypt inn igjennom nesa, og tok et skritt inn på rommet mitt.

Vi gjorde lekser i noen timer. Helt til noen kom inn døren til rommet mitt. "Kan du være så snill å huske den..-" det var mamma. Hun stoppet å snakke så snart hun fikk øye på Brandon. Først formet et smil seg i ansiktet hennes, så mørknet det. Hun vet hvor forferdelig jeg har hatt det uten han. Brandon så ned, og jeg tok ordet.
"Hei, mamma" Sa jeg med sammenbitte tenner. "Kan Brandon bo hos oss en stund?" La jeg fort til, og tittet bort på Brandon. Han så bort på meg, og jeg smilte til han.
"Ehm. Sikkert. Hvor lenge da?" Sa mamma litt usikker. "Til bestemoren hans, Belle blir bedre." Sa jeg, og smilte stort til Brandon. Han virket overlykkelig selv. Mamma nikket, sa at det gikk helt fint og gikk ut av rommet.
"Tusen takk" hvisket Brandon inn i øret mitt. Jeg smilte, og snudde hele kroppen min mot han og ga han en real bamseklem. "Det var da så lite" svarte jeg, og smilte enda større.

Endelig begynner livet mitt å gå litt mere på skinner. Bare ikke noe ødelegger det nå.

Men vent litt nå. Alexia!
"Brandon? Hvor er Alexia nå, egentlig?"
"Jeg vet ikke. Jeg tror hun fortsatt skulle passe på huset vårt i en uke til. Hvordan det?" Spurte han meg.
"Nei. Jeg bare kom til å tenke på det" sa jeg, og hevet skuldrene. Han så skeptisk på meg, men jeg bare smilte uskyldig tilbake.

Jeg forteller han det senere.

-----------------------------------------------------------

Hei folkens! Jeg hadde en veldig travel dag i går, så jeg rakk dessverre ikke å skrive en del til dere. Så jeg tenkte at jeg kunne legge en ut i dag, som plaster på såret.

Også vil jeg takke dere for 2k likes! Dere er helt amazing, og jeg er utrolig glad i dere.

Jeg leser alle kommentarene deres, og skal prøve å svare på alle spørsmålene deres. Forresten, så tror jeg at jeg kommer til å svare på de spørsmålene som dere har stilt nå i det siste på onsdagen som kommer. Så bare still i vei!

Vel, da håper jeg at dere alle får en fin helg videre, så snakkes vi!

Springfire

Skolens BadgirlWhere stories live. Discover now