Skolens Badgirl

William?

Den gutten gjør vel bare som han vil.
----

Jeg ringte Brandon en siste gang. Ikke noe svar.
Hva er det som skjer? Hva er det jeg gjort?
Okey, vet du hva. Jeg orker ikke mer av dette gjemsels greiene. Nå har jeg hadde bestemt meg. Jeg reiste meg opp fra sengen og gikk ned i gangen.
Hvis han ikke kommer til meg, så drar jeg til han. Så enkelt er det. Jeg tok på meg høstskoene, dro på meg jakka, surret skjerfet tre runder rundt halsen og gikk ut døren.

Æsj, jeg skulle tatt på hansker.

---

Jeg trasket bortover de fargerike gatene på vei mot huset til Brandon. Når jeg kom fram til huset hans, tok jeg et kjapt innpust, fikset litt på skjerfet og gikk med selvsikre skritt bort til ytterdøren deres. Jeg ringet raskt på, og kjente at jeg begynte å angre litt. Jeg skulle tenkt litt nøyere i gjennom dette før jeg bare gikk hit. Typisk.
Jeg hørte stemmer inne i huset, og noen som hastet seg mot døren. Filler'n. Ingen vei tilbake. Jeg rygget noen få meter unna døren så jeg ikke skulle få den i fleisen, og ventet på at Brandon skulle åpne døren for meg.

Men det var ikke Brandon som åpnet døren. Det var moren hans; Jessica. Jeg hilste vennlig på henne, og spurte henne om Brandon. Jeg kjenner Jessica ganske godt nå. Hun har blitt som min andre mor nå som jeg har vært så mye hos Brandon, og jeg er veldig glad i henne.
Så jeg visste at når hun sa at Brandon ikke var hjemme, at hun løy. Men jeg bare nikket, beklaget for forstyrrelsen og ga henne en god klem før hun smilte til meg og sa at vi snart måtte sees igjen. Jeg smilte til henne, snudde meg med ryggen mot døren og gikk. 
Når døren var lukket ristet jeg på hodet. Jeg så opp mot rommet til Brandon som ligger vendt ut mot veien og sukket. Når ting går bra, så må det være et eller annet som ødelegger det.

Jeg ristet tanken ut av hodet, og gikk selvsikkert hjem igjen. Jeg gidder ikke å sippe over enda en gutt.

Når jeg kom hjem igjen, siktet jeg mot fryseren og fisket opp en sjokolade is. Jeg fant fram en skje, gikk inn stua og satte på Netflix på TV-en. William kom inn i stua litt senere. Han satte seg ved siden av meg i sofaen. Jeg lente hodet mitt mot skulderen hans, og pustet tungt ut. Han lente steg lengter ned i sofaen, og jeg fulgte etter. Han spurte hva som var i veien, og jeg fortalte han det. Han kjenner meg godt nok nå til å vite når jeg er mensen-sur, og når jeg rett og slett bare har en jævlig dag. Og når jeg fortalte om det var ikke noe sarkastiske miner eller tullete kommentarer. Han bare nikket og kom med noen innspill der det passet. Han strøk meg også sakte over håret mitt, og jeg kjente at å ha en bror, selv om det bare er stebroren min - har hjulpet meg så mye.

Jeg smilte for meg selv, og vi så videre på filmen til jeg fant ut at det var sent nok til at jeg kunne gå å kunne legge meg. "God natt! Det kommer til å ordne seg vet du" sa William etter meg når jeg gikk opp trappene til rommet mitt. Jeg bare smilte og nikket.

Jeg håper det.

-------------------------------------------------------------

Hei folkens. Enda en onsdagsdel. Håper dere blir fornøyd. Isåfall, legg gjerne igjen en kommentar! Tusen takk.
Også dere, jeg tror jeg begynner å like William bare mer og mer. Noen som er enige med meg?

Og til alle med en dårlig dag eller uke; du er halvveis, det er onsdag og snart helg! Du er sterk, du kommer deg i gjennom dette. Stå på! Trenger du noen å snakke med, så er jeg her for dere!
Alltid!

Vel, det var alt jeg rakk i dag! Håper alle får en fin dag videre, så snakkes vi!

Springfire