Sannheten

937 53 7
                                    

Ikke han igjen
---

Jeg sukket og gikk mot døren.
Bare ikke vær en gutt!
Tenkte jeg for meg selv.
Det ringte på døren igjen, og jeg skrek til hvem nå enn den stakkaren som står der ute:

"HVIS DU IKKE HAR NOE TÅLMODIGHET, KUNNE DU BLITT IGJEN HJEMME!" Og røsket opp døren.

Huh?

William?

Jeg så rart på han, og skulle akkurat til å spørre han om hva i helvete han gjør her, men han kom meg i forkjøpet.

"Moren din tenkte nok at du var her, så hun sendte med meg de dritt medisinene, pluss noe bind eller noe" sa han og kastet en svart tung bag rett i magen min.

"Hade" sa han, og gikk.

Jeg sto der helt forskremt.. Medisinene mine er hemmelige, og han kommer å avslører noe som tar evigheter å forklare?! Dust.

Noen snudde meg fort rundt, grabbet til seg sekken som William hadde gitt til meg, og gransket den på leting etter pillene sannsynligvis. Isabell, of corse.

Jeg sukket, og gikk inn på kjøkkenet igjen.

"Carro! Hva er dette?!" Skrek Isabell etter meg.

Jeg sukket igjen, og snudde meg mot henne.

Let the show begin

Jeg klappet på to stoler ved siden av meg, og begynte å fortelle.

Om hvordan jeg ble mobbet for å være annerledes, om alle de jævlig årene.
Og da jeg endelig så et lys i det hele, jeg fikk to venner: Alexia og Sophie og en kjæreste som het Sindre (se på slutten av 1. kapittel).

Men hvordan Sindre bare brukte meg for å komme nærmere vennene mine, og at de brukte meg motsatt, for Sindre.

Om da jeg havnet på sykehus, etter en av alle selvmordsforsøkene mine, og at grunnen til at jeg hadde fått de medisinene var for å roe meg ned, og tenke mer positivt. Liksom, uten de medisinene hadde jeg sett ut som en gal løve, eller noe.

Og om at faren min som er død, om anonym som jeg hadde fått meldinger av.

Og om Brandon.

Og mens vi satt der, og diskuterte anonym, Sienna og Brandon ringte det på døren.
Igjen!

Jeg elsker at folk ringer på!
Not

Jeg sukket og gikk enda en gang bort til døren. Men før jeg var kommet helt frem, braste døren opp, og inn kom.

Ja, du kan vel tenke deg.

Pizzabudet!!!
Not

Brandon

Jeg så forskrekket inn i de mørke myke brune øynene hans, og på det bustete håret hans som sto pent rundt det vakre ansiktet hans.

Nei Caroline. Du er sur på han!

Jeg satte armene i kors, og ventet på at han skulle gå igjen.

"Endelig! Der er du! Vet du at jeg har lett i flere timer etter deg nå? Aner du hvor redd jeg var for at noe hadde skjedd, og--" lenger kom han ikke før jeg stoppet han.

"Vent. Du har hva?"

"Jeg har lett overalt etter deg, Caroline!" Svarte han andpusten.
Han hadde løpt for meg! Det er det søteste noen gutt noe gang har gjort mot meg.
Før Sindre, men han vil jeg bare glemme. Tenkte jeg og studerte ansiktet hans, for å se om han kunne røpe at det var en løgn. Men nei, jeg så ingenting.

"Har du? hvorfor det?" Spurte jeg han forvirret.

"Fordi jeg..-

-------------------------------------------

HEI folkens! Søndag idag!
Som betyr at jeg har lagt ut en del hver dag hele denne uka! Klapp på skulderen til meg, azza! Så nå er det ikke før på fredag igjen, Jeg tror at til fredag klarer dere å vente. Ikke sant?
Ja, tenkte meg det.
Vel, kommenter gjerne om du likte denne uken eller noe, så snakkes vi!

Springfire

Skolens BadgirlWhere stories live. Discover now