Du også?

841 45 2
                                    

5 lange dager.
----

Nå er dagen her.
Det er skoleslutt, og snart sommer!

Jeg hopper glad ut av senga.

Not.

Jeg er like treig som alltid.
Jeg har bare mye energi etter igår på sangkonkurransen. Jeg er klar for å få min hevn. Hvis jeg kan kalle det for det.

Ja.

Når jeg endelig er ute av døren stopper jeg brått.

Regn

Som om jeg trenger å bli enda mer deprimert en det jeg er, nå?

Jeg trer uvillig ut i det høljende regnet som gjør meg klissvåt.
Jeg vet hva du tenker.

Gå inn, hent paraply. Hallo liksom!

Men så er det ulempen med fancy hus da.
Døra låser seg automatisk.
Eller, som oftest.

Som nå.

Den er egentlig ødelagt.

Men Johan har liksom "fikset" den.
Så ikke si noe om låsen til han, han er en følsom mann.
En mann man kan se på kjærlighetsfilmer og spise is med, liksom.

Bare jeg som elsker når menn er sånn?

Jeg kom gående med et uskyldig blikk inn i timen.
Jeg viste at jeg var alt for sen.
Læreren vår Mr. Gumler så ut til å mykne litt, han bare nikket og jeg gikk mot plassen min.
Mr. Gumper er en av kuleste lærerne på skolen.
Så ikke bli lurt av det kjedelige etternavnet sitt.

Når vi hadde sneglet oss forbi de to første timene med naturfag var det bare timer igjen til skoleslutt!
Det kommer til å gå fort, ikke sant?

Ehe, not.

Det er som kvelden før bursdagen din, eller jul. Bare nesten bedre.

Aha, hvem er det jeg prøver å lure?
Det er ikke bare nesten bedre.

Det er mye bedre.

Hadde vi bare spist ribbe og kaker idag, hadde dette virkelig vært alt jeg hadde drømt om.

Neinei, fokus Caroline.

----
Jeg satt da fredfylt i kantinen alene, med Isabell og Susan selvfølgelig, gjorde bare mitt, og ante fred og ingen fare.

Men så plutselig var den en varm hånd på skulderen min, som sendte støt gjennom hele kroppen min. Bare en fikk meg til å føle meg sånn.
Jeg viste det med én gang.

Brandon

Jeg sukket lavt, og så opp i de fantastiske honning brune varm øynene, jeg bare ville smelte inn i, for all evighet.

Han så spørrende bort på døren ut av kantinen, og jeg skjønte hva han mente.
Så før jeg viste ordet av det, var jeg ute av kantinen og bak skolen. På veien fikk jeg mange stygge blikk.

Av Sienna spesielt.
Isabell og Susan så bare veldig overrasket ut, men de flirte og begynte å flire, og hvisket til hverandre.
Ikke at jeg akkurat bryr meg om det.
Jeg så heller inn i de nydelige øynene til Brandon, jeg skjønte ikke om han dro meg ut her for "gøy", eller hva han nå enn tenkte seg. Jeg klistret på et forvirret ansikt, og ventet på at han skulle begynne å snakke.

Han brummet litt, og jeg skjønte at han tydeligvis bare dro meg ut her for gøy, så jeg reiv øynene mine vekk fra grepet hans, snudde meg på hælene og satte rett kurs mot kantinen.

Og mot sandwichen som venter på m-..

Jeg kjente støtet gjennom kroppen min igjen.
Bare nå fra armen min. Jeg stoppet enda en gang, for å snu meg, mer eller mindre uvillig rundt mot Brandon igjen. Men klarte å holde meg unna å se inn i øynene hans.
Det er som å drømme seg bort, bare hundretusener ganger verre.

Han tok hånden sin vekk fra underarmen min.

Æsj

Men flyttet den til under haken min for å tvinge meg til å møte øynene hans. Jeg flakket med blikket, men ga opp og så inn i øynene hans en gang til.

"Jeg må bare se inn i øynene dine. Jeg kunne sett inn i dem i en evighet, hvis du lar meg." sa den lave, brumme stemmen hans omsider.

"M-Mine? De er jo grønne, og-.."

Han hysjet på meg. Jeg merket at jeg hadde klart å se bort. Men Brandon tvang øynene mine tilbake på plass.

"Jeg elsker øynene dine, fordi de er dine." sa han med signatur smilet sitt.

Smelt
Med ekstra stor S.

"Takk?" Sa jeg mer som et spørsmål.
Jeg hadde helt glemt hvor sur jeg egentlig er på han.

Men hei, nå husker jeg det...

Jeg rynket brynene mine, og fjernet armen til Brandon vekk fra haken min. Jeg så at han forsto hva jeg tenkte før jeg snudde meg rundt. Så før jeg rakk å gå inn igjen, hadde han tatt tak i underarmen min igjen, snurret meg rundt mot fjeset hans, også-

Kysset han meg

For andre gang. Det var som en drøm, bare i virkeligheten, så klart. De myke, trygge leppene hans som skapt for mine. Jeg kysset han tilbake.
Helt til jeg omsider måtte trekke meg tilbake fra de varme leppene for å trekke pusten.

"Unnskyld for alt. For at jeg løy for deg om meg, og la skylden på broren din. Jeg ville bare ikke miste deg, jeg følte at jeg endelig hadde sjans til å bli ordentlig kjent med deg. At vi var venner, kanskje noe mer. Men jeg vet at jeg ikke burde håpe på det. Du er vel sammen med han Micke? Er du ikke..? Men jeg klarer bare ikke tanken på at du er sur på meg lenger, og-.."

Jeg la pekefingeren min mot leppene hans.

"Nå er det min tur til å hysje på deg" Sa jeg, og Brandon brummet en gang til.
"For det første, så er det klart jeg tilgir deg Brandon. For det andre jeg og Micke er ikke sammen. Hvorfor kan du i det hele tatt ha trodd det?"

"Vel, du vet jo at han liker deg veldig godt. Han har alltid likt deg. Også, er du så vakker. Alle guttene på skolen helt på knærne etter deg. Du viste det?"
Sa Brandon forsiktig.

"Nei? Jeg viste ikke det. Alle guttene?"
Spurte jeg forvirret.

"Vel, alle unntatt de som er med i gruppa til Sienna, da"

"Du også?"

-------------------------------------------------------

Hei folkens!
Endelig er inspirasjonen min sneglet seg tilbake på plass. Så som en unnskyldning til dere, mine kjære lesere. Kommer jeg med en ekstra del, bare for dere.

Kommenter gjerne hva dere synes om delen!

Er det bare jeg som har savnet Brandon?

Vi snakkes igjen på mandag.
Stay cool.
Så snakkes vi.

Springfire

Skolens BadgirlWhere stories live. Discover now