Skolens Badgirl

Gentleman og en fastklemt hånd?

Vent litt, du tuller meg med nå eller?
----

At den dritten tør å vise seg i nærområdet engang! Han strakte hånden sin ned for å hjelpe meg opp på beina igjen. Med det samme, sjarmerende gliset festet til det alt for perfekte trynet. Jeg klarer ikke dette her! Jeg bare satt å så på hånden som han holdt frem til meg, ventet på at han skulle trekke den tilbake. Men han gjorde aldri det. Tilslutt tok han rett og slett bare tak i hånden min selv, og dro meg opp på beina.
Snakk om gentleman ganger 100 da.

Not.

Når han hadde dratt meg opp på beina, rynket han brynene og så på ansiktet mitt. Det så sikkert helt forferdelig ut. Jeg har ikke brukt sminke siden, vel. 2 uker siden. Jeg begynte å føle meg lit ubekvem. Ikke av Brandon, men av alle som sto å så på meg. Eller, oss.
Jeg gikk et lite skritt bakover, og det var først da jeg merket at Brandon aldri slapp hånden min. Jeg ristet svakt på hånden han holdt, prøvde å hinte til at jeg ikke liker den typen oppmerksomhet. Men han bare fortsatte å stirre på ansiktet mitt.

Må gutter alltid være så sen i oppfattelsen?

Plutselig begynte Brandon å humre svakt for seg selv. Så nå ler han av meg også. Jeg prøvde å dra hånden min hardt til meg, og da våknet Brandon til liv igjen. Han skvatt litt unna, og jeg benyttet sjansen til å trekke hånden min tilbake.

Menneskene som hadde sett på oss, begynte å gå mot skapene sine. Det samme skulle jeg. Jeg begynte å gå, da jeg hørte stemmen jeg så lenge har lengtet etter å høre igjen.
"Caroline! Vent litt!"
Jeg stoppet et halvt sekund før jeg begynte å gå igjen. Ikke bukk under for presset, Caroline. Vær sterk, og --.

"Stå stille, da!"

Plutselig så var jeg oppe i lufta. En latter kom trillende ut av munnen min. Lett som ingenting. En latter som føles ut som en evighet siden jeg har ledd. Brandon lo med meg, og latteren min stilnet smått, og døde ut. Jeg prøvde å sparke til han, så han skulle slippe meg ned men han holdt beskyttende rundt meg. Jeg sukket.

Jeg kan vel gi han en sjanse til å forklare seg?

"Hva?"
Brandon smilte igjen. Et søtt smil. Som plutselig forandret seg til et glis. Som om han plutselig hadde funnet ut at han vant Lotto eller noe. Han studerte ansiktet mitt fort igjen, og plutselig skiftet ansiktsutrykk. "Altså, jeg har ikke tålmodighet til å høre på deg. I hvert fall ikke hvis du bare skal sitte å smile av de usminkede trynet mitt. Jeg forlanger at du setter meg ned med en eneste gang, før jeg..-"

Plutselig var leppene hans festet på mine. Jeg slo ut med armene av skrekk, og begynte å slå han på armene. Etter en stund sluttet jeg. Bare bli ferdig, så jeg kan gå.

Eller vil jeg det?

Jeg lukket øynene, og ventet. Om jeg kysset tilbake husker jeg ikke. Jeg bare følte en klump vokse i magen min. En klump av fortvilelse, sorg og glede på en gang. Brandon trakk seg vekk, og tørket tåren som tydeligvis hadde rent ned kinnet mitt uten at jeg hadde merket det. Han så trist ut. Veldig.

"Kan du høre på meg nå?" Spurte han meg rolig. Jeg bare nikket, og var fortsatt ganske sjokkert. Vi var de enste i gangen, og det var jeg ganske glad for nå.
"Du husker bestemoren min, Belle. Ikke sant?" Spurte han meg. Jeg smilte for meg selv. Selvfølgelig viste han at jeg gjorde det. Vi besøkte henne mange ganger i sommerferien. Hun er verdens nusselige lille skapning.
"Hun ble syk for noen uker siden. Vi tok henne med på sykehuset, men hun ble sendt til Nederland for bedre hjelp. Foreldrene mine sier at vi skal bo der en periode mens hun blir frisk. Jeg hadde ikke lyst til å fortelle det til deg. Jeg tenkte at det ble best hvis vi ikke måtte si adjø. Glemme hverandre, ikke sant? Så jeg bare dro dit. Men når jeg var der kjente at jeg ikke bare kunne glemme deg, hvordan jeg må passe på deg her. Du klarer jo ikke å holde deg på beina uten noen å støtte deg til!" Han smilte for seg selv.
"Men hvorfor var du med Alexia? Du kan jo ikke ha vært i Nederland samtidig som du var på rommet ditt?" Jeg så spørrende opp på han, og han smilte.

"Vel, Alexia og jeg er veldig fjerne slektninger. Familien hennes skulle passe på huset vårt en stund. Men, vent. Hvordan vet du hvem Alexia er?" Brandon rynket brynene for andre gang og så ned på meg.
Hæ? De er i slekt? Den kom brått på. Men greit, play it cool Caroline.
"Du vet jo hvor flink jenter er til å stalke folk" prøvde jeg meg. Brandon bare ristet på hodet og ga meg et du-forklarer-meg-alt-senere og satte meg ned på beina igjen. "Men hvorfor kom du tilbake?" Spurte jeg han. Han så på meg som om jeg allerede burde vist det. "På grunn av deg, dummen. Men det er bare et par uker. Jeg bor bare hos en kompis for øyeblikket" sa han.

"Men du kan jo!--..

-----------------------------------------------------------

Hei folkens! En sen, ganske lang del i dag. Deilig. Har dere savnet denne type slutt, eller? Og er det noen som har savnet Brandon eller? Jeg vet at jeg har det. Hvordan kan man ikke?
Svarer på spørsmål neste uke! Still maaasseee!! Elsker dem!

Vel, jeg får øve mer på KRLE prøven til imorgen, så snakkes vi!

Springfire