Skolens Badgirl

Verdens flotteste navn

"Nå ser jeg deg klart og tydelig"
- - -

«Brandon?» Jeg kunne kjent igjen den stemmen en mil unna. «Hei, du.»
Jeg snudde meg rundt med et stort glis rundt munnen. «God jul» stotret jeg frem og rødmet. «God jul», han smilte sitt fantastiske halvsmil. Jeg så på han, han så på meg.
«Vel, skal.. - skal vi gå opp igjen, eller?» spurte jeg han og strøk hendene mine over armene mine.
«Ikke enda.» han tok av seg jakken og la den over den iskalde kroppen min. Vi satte oss ned og så utover vannet. Jeg smilte til han igjen. Jeg kunne ikke slutte å smile. Her var han. I mitt hjemland. På julaften, der han kunne gjort tusenvis av bedre ting! Plutselig ble Brandon rød i ansiktet sitt. Han rotet litt ned i bukselommen sin, og fant frem en liten - hvit boks. «Her er din ordentlige julegave» sa han, nå tomatrød i ansiktet.

Hæ? Er det mer?

Jeg skalv på hendene da jeg strakte meg etter boksen. Litt fordi jeg var iskald, men mest fordi jeg var sykt nervøs! Jeg strøk hånden over boksen. Den var silkemyk. Merket på boksen var noe jeg aldri hadde hørt om før, så klart. Ikke at jeg kjøper så mye som kommer i sånne små fancy bokser. Jeg tok et dypt innpust før jeg åpnet boksen.
«Brandon?!»

I den lille boksen lå verdens flotteste smykke laget av gull. Og i enden hang verdens flotteste navn: Caroline.
Neida. Verdens flotteste navn er Brandon. Men det var mitt navn som hang i enden av smykket. Det hadde nok vært litt merkelig å gi et smykke med sitt eget navn på det.

«Tusen, tusen takk! Det er fantastisk! Tusen takk!» stotret jeg frem og lot smykket gli igjennom fingrene mine og ned i boksen igjen. «Du hadde ikke trengt det! Det kostet deg sikkert en hel formue!» sa jeg og så opp på ansiktet hans. Det var ikke fult så rødt lenger. Det bare lyste opp av glede. «Nå virket jo min gave helt tullete i forhold til din» mumlet jeg og tenkte tilbake på den blå hettegenserne jeg hadde fått tak i. Grunnen til at jeg valgte den, var jo fordi jeg syntes den var deilig selv.  «Det er fint at du syntes det da, tror jeg?» sa han og lo. Og jeg lo med.

«Nei. Skal vi gå opp igjen eller?» spurte Brandon meg. Vi hadde sittet og sett utover det flotte landskapet i en god stund. Men jeg bare ristet på hodet. «Det er nå solen går ned» forklarte jeg han. Jeg pleide å elske å se på denne solnedgangen når jeg var mindre - de få gangene jeg fikk være oppe så lenge. Jeg ga tilbake jakken hans. Selv om han insisterte på at jeg skulle ha den - så kunne jeg se at han frøs selv. Han dyttet meg nærmere seg.

Så der satt vi da. To mennesker. En jente fra Norge, og en gutt fra Amerika med verdens flotteste smil. Ser på at solen går ned. I Norge. På julaften.

Så klisje! Men jeg elsket det.

—————————————————————————

Hei folkens.
Veldig, veldig, veldig, veldig ....... lenge siden sist! Jeg veit det. Jeg veit det. Jeg beklager for 10000362727817374 gang! Men jeg har verdens beste og mest tålmodige lesere! Jeg elsker å se at dere vil ha mer, så nå får dere det. Håper dere koooooste dere, og at dere kan tilgi meg.

Jeg er så glad i hver og en av dere, flotte mennesker! Vi har vokst så sinnsykt - selv om jeg ikke har oppdatert på lenge! Det sier noe om hvor god smak folk har.
Neida. Jeg bare tulla.
Loveu folkz.

Da snakkes vi så fort som overhode mulig.

Springfire