Skolens Badgirl

Koste hva det koste vil

Hæ?
---

Alexia? (Står om henne på slutten i 1. Kapittel)

Jeg hadde fått melding fra Alexia.
Hun, som mobbet meg gjennom hele barndommen min. Hun som gjorde livet litt til et helvete. Kom nå med en melding der det sto:

Hei.. Må snakke

Jeg svarte henne med et kort "Hvorfor?" før jeg gikk sakte innover i gangen, løp mot kjellerdøren, ned kjellertrappene, nedover gangen, inn på tilfluktsrommet mitt i en av dørene som jeg fant forleden dag, lukket døren, satte meg ned, og bare tenkte.

På alt.

På alt som skjer. Hvem Anonym er, hvorfor Alexia plutselig ville tilkalle meg igjen. Hvordan Brandon plutselig var helt forandret. Isabell og Cameron. Og på Drammen, der jeg bodde før.
På de nydelige vennene jeg har fått.
På farmor og farfar som fortsatt er hjemme i Norge.

Og der jeg satt, brast jeg ut i gråt. Kollapset plutselig på gulvet.

Jeg, hun "badgirlen" hun som ingen har sett gråte før. Jeg med kommentarene mine, viljestyrken min, staheten min.

Alt forsvant.

Bare tårer som trillet ned kinnene mine. Store tunge dråper. Som aldri tok slutt, fosset bare nedover kinne mine uten noe tegn for å stoppe, for å la de røde, hovene øynene mine få fred. Bare lot dem lekke, uten stopp.

Men det gjorde ikke at jeg følte meg noe bedre. Tvert imot.

Jeg føler meg svak, hjelpesløs, tung og miserabel. Bare meg mot hele verden.

Jeg kan ikke tillate dette.

Jeg kavet meg opp i sittende stilling, og tenkte.

Jeg skal komme i bunns i dette her. Hvem Anonym er, hva som skjer mellom Isabell og Cameron, hva det er med Brandon, hvorfor Alexia plutselig tok kontakt.

Steg for steg.

Og jeg skal ikke gi meg. Før alt er løst.

Koste hva det koste vil.

----------------------------------------------

Hey, folkens. Jeg vet, jeg vet. Oppdatere den mest følsomme delen min kvart på ett om natten. Jeg håper virkelig at dere liker denne delen, for dette er den delen jeg føler mest på. Så jeg håper virkelig dere liker det jeg skriver, kommenter gjerne også. Så snakkes vi.

Springfire