"Du Brandon..?"
---
Men jeg feiga ut midt i setningen.
"Du Brandon..? Du.. Jeg mener.. Liksom.. Hva slags krydder har du i denne?" Sa jeg og vinglet med toasten.
"Ehm? Oregano tror jeg?" Svarte han.
"Hvorfor lurer du på det?"
"Greit å vite til en senere anledning, liksom?" Sa jeg og lo en rar latter.
"Åja, Okey"
*pinlig stillhet*
Jeg satt og tenkte så det knaket over hva vi kunne snakke om.
Jeg åpnet, og lukket munnen men jeg kom ikke på noe samtale emne.
Brandon kom meg i forkjøpet;
"Så, hvordan går det?"
"Det går fint med meg? Med deg?"
"Jeg mente hodet, altså" sa han flaut.
"Åja, det går fint med den"
Så satt vi å snakket en stund om alt og ingenting.
Not.
*pinlig stillhet igjen*
Også plutselig ringer telefonen min, og jeg skvetter til himmels.
*Mutter'n*
Lyste det fra skjermen.
Jeg så unnskyldende opp på Brandon, han nikket og jeg dro telefonen opp mot øret mitt.
Mamma sin klare stemme høres i lang vei gjennom telefonen min, og Brandon smilte mot meg.
Jeg smilte uskyldig tilbake og høre hva mamma ville bringe for noe nyttig og god informasjon denne gangen.
Not.
*M=Mamma C=Caroline*
M: Hei vennen, du må komme hjem snart, hvor er du?
C: Ehm. Ja jeg kommer! Jeg er bare hos en venn.
M: Okey, fort deg hjem da.
C: Det skal jeg gjøre, Hade!
M: Hade!
"Jeg må hjem nå" sa jeg og så opp på Brandon.
"Okey skal jeg følge deg hjem?"
"Ja! Det hadde vært fint, takk" sa jeg og smilte.
"Men først er det en ting jeg må si deg," sa han og så ned i bakken.
"Det var ikke William som slo deg, det var jeg. Det var jo så klart ikke meningen, og siden du ikke husket noe når du våknet så la jeg liksom skylden på William fordi jeg var redd, redd for hva du skulle si, redd for å miste deg.Også-.."
Jeg avbrøt han midt i setningen.
Jeg klarer ikke at folk synes så jævlig synd på seg selv! Jeg kan bare ikke tro han gjorde det! Bare fordi jeg ikke husket at han slo meg?!
"Så du var "redd for å miste meg"!?" Sa jeg med ironi.
"Du ville heller jeg skulle miste en av de beste vennene mine, stebroren min! Du la bare skylden på han! Hvis du var redd for å miste meg nå, kan du være sikker på at dette gjorde susen! Jeg går heller alene enn sammen med deg"
Sa jeg og reiste meg brått opp, sjanglet litt fortsatt, det så ut som Brandon ville hjelpe meg men jeg bare skulte sint på han.
"Jeg trodde ikke du var sånn" sa jeg skuffet og gikk ut døren.
----------------------------------------------
Hei folkens!
Fredag idag, som betyr enda en del! Dette ble en drama-del på høyt nivå, men jeg håper dere liker den!
Spørsmål:
*Til Caroline*
Hva synes du om Brandon?
"Akkurat nå? Så synes jeg han er en jævlig stor drittsekk, som kan pelle seg tilbake der han kom labbende fra"