Middlemist

Førr

Etter å ha blitt presset i en bil, kjørt i all hast til Hollywood og deretter dyttet inn døra og kjeftet på av full hals (og dyttet inn i veggen et par ganger), sitter jeg nå på gulvet i tante Audreys vinkjeller. Jeg ble bokstavlig talt dyttet ned trappa, og er full av blåmerker. Det kan se ut som om jeg har blitt banket opp, når jeg i virkeligheten bare har blitt dyttet ned en trapp og låst inne i en kjeller av min psycho-tante. Det er da ikke så ille. Merk sarkasmen min her.

Det første jeg gjør er å fiske opp mobilen min, som nå er knust. Takk skal du ha, tante. Heldigvis funker den fint, og jeg slår inn nummeret til Colt. Heldigvis har jeg litt dekning, men med min flaks forsvinner den med en gang jeg får tak i noen. Jeg legger mobilen inntil øret, og hører etter. Etter to ring tar Colt telefonen.

"Ella? Hvor ble du av?" roper han hysterisk, og jeg venter til han er ferdig med utbruddet sitt med å svare. "Jeg har vært så bekymret, hvor er du? Jeg henter deg! Hva er adressen?"

"Kan jeg få lov til å forklare meg?" spør jeg oppgitt, og gnir fingrene mine mot tinningen min. Han svarer med noen ord jeg ikke får med meg. "Kjæresten til tante hentet meg. Jeg fikk husarrest og de har låst meg inne i kjelleren."

"Hva?!" utbryter han. Jeg stønner irritert.

"Du hørte meg, jeg gjentar det ikke," sier jeg irritert.

"Jeg kommer," sier han, og jeg hører han løper. Jeg sukker.

"Du kan ikke bare komme. Jeg har husarrest, og jeg er under bakken, det er ingen vinduet her for faen." Jeg hever stemmen min og stønner irritert.

"Jeg kommer. Jeg bryr meg ingenting om hvor du er. Jeg kommer og henter deg," sier han bestemt, litt irritert. Så legger han på, og jeg begraver hodet mitt i hendene mine.

"Du vet ikke hvor det er," mumler jeg irritert. Ikke lenge etter får jeg en melding fra ham.

Princess<3: hvor er du?

Jeg smiler for meg selv og tekster han adressen. Han kan vel prøve å få meg ut, men helt ærlig tror jeg ikke han klarer det. Han kommer ikke engang til å slippe inn i huset, hvordan har han tenkt å komme seg til kjelleren? Dette er mildt sagt håpløst.

Jeg reiser meg opp fra der jeg har sittet hele tiden, og labber litt rundt. Ser etter en utvei. Det eneste jeg finner er et lite vindu, dekket med hønsenetting. Jeg er ikke liten nok til å få plass der likevel. Jeg sukker og går videre innover. Denne kjelleren er virkelig skummel. Den minner meg om kjelleren i huset fra American Horror Story. Jeg blir ikke overrasket hvis et tvillingpar kommer med balltre og prøver å banke meg. Selvfølgelig mangler denne kjelleren alle de ekle doktorgreiene. Denne er bare fylt med vin. Likevel har den potensiale.

Jeg lytter til skrittene ovenpå. Tante Audrey sine spisse hæler som treffer parketten, og de tunge bena til Elijah. Jeg sukker og går opp trappa til døra. Den er låst, så klart, men jeg prøver å åpne den likevel. Jeg røsker hardt i håndtaket, men til ingen nytte. Min psykopatfamilie har låst meg inne i kjelleren. Jeg er ganske sikker på at det finnes en lov mot dette. En 'ikke lås barna nede i kjelleren uten samtykke fra barnet'-lov.

Jeg sukker og setter meg inntil døra. Det kommer aldri til å gå. Jeg er innestengt her. Jeg kommer meg aldri ut. Alt er håpløst. Jeg kommer til å dø her! Alt dette hadde nok ikke skjedd hvis jeg hadde sett ut sånn som tante Audrey ville jeg skulle. Hvis jeg hadde vært tynnere, mer feilfri, mer lik henne. Du kommer aldri til å bli bra nok for noen, hvisker en stemme til meg i hodet. Den har vært der lenge, men først nå begynner jeg å tro den. Stemmen har rett. Jeg er ikke god nok.

Jeg husker det Journey sa, om at alle har et formål i livet, du må bare finne det. Jeg har brukt de siste 17 årene på å lete etter det, og jeg er ikke i nærheten av der jeg vil være. Kanskje livet ikke er noe for alle, hvisker stemmen. Jeg nikker. Ingen vil savne deg. Det er sant. Hele familien min hater meg, nesten ingen på skolen liker meg og hele livet mitt har jeg bare vært i veien for andre.