~Ellie~
Jeg våkner opp av en intens ringing. Øynene mine glir opp og jeg slår rasende i alarmklokka mi. Den velter av nattbordet og faller på gulvet. "Shit," mumler jeg og setter meg opp. Jeg titter ned på den ødelagte klokka mi. Mamma kommer til å drepe meg. Jeg drar en hånd gjennom håret og sukker frustrert. Så reiser jeg meg opp og strekker på kroppen min. Jeg drar frem min iPhone 6 i gull med victoria's secret deksel på, og skal til å låse den opp da noe på den låste skjermen fanger blikket mitt. Det er søndag. Søndag betyr ingen skole. Ingen skole betyr at jeg ikke trenger å stå opp tidlig, som betyr at jeg ødela min nye klokke til ingen nytte. "Kan denne dagen bli noe verre?" sier jeg lavt til meg selv, før jeg dumper ned i senga igjen, og alt blir svart.
Da jeg våkner igjen, er klokka 12. Jeg smiler for meg selv og reiser meg sakte opp. Jeg går inn på badet mitt, drar av meg klærne mine og tar et skritt inn i dusjen.
Vi flyttet hit i går, og i motsetning til den forrige skoboksen vi bodde i, er dette et stort hus med tilhørende bad i to av de fire soverommene. Jeg fikk kranglet meg til det største rommet, og brødrene mine ble tvunget til å dele bad. Mamma og pappa har det andre rommet med bad.
Etter jeg har dusjet dusjet, finner jeg frem en grå crop top og svarte skinny jeans. Jeg tar på meg en dongeriskjorte over toppen. Håret mitt fletter jeg i en lang sideflette. Jeg smiler fornøyd og går ned til kjøkkenet.
Jeg finner en lapp på kjøkkenbenken. "Er hos tante en tur. Rydd rommet! -mamma og pappa". Jeg smiler litt av det siste. Den delen var nok til Will og Hunter. De har de to mest rotete rommene du kan tenke deg. Mitt rom er alltid ryddig, fordi jeg ikke takler rot. Jeg finner frem en banan og skreller den. Da jeg skal til å bite i den kjenner jeg at stolen forsvinner under meg, og jeg deiser ned i bakken på rompa. Bak meg hører jeg latter. "Will!" skriker jeg, og reiser meg kjapt. Jeg er litt sår, men ignorerer det. "Du kommer til å angre på det," sier jeg sint. Will ler bare.
"Sikkert," sier han sarkastisk, før han river bananen min ut av hånda mi og spiser en bit av den.
Will er den eldste av oss. Han er 18 år, og det overrasker meg at han fortsatt bor hjemme. Han er også den pene av oss. Det er han som alltid har vært populær, og han som har hatt flest kjærester. Hunter er tvillingbroren min. Jeg liker å tro at jeg var planlagt og ikke han. Vi har begge brunt hår, og de samme blå øynene. Bortsett fra utseendet kunne ikke jeg og Hunter vært mer forskjellige. Jeg er den eneste i familien som klarer å oppføre meg. Hunter går bare rundt og tror han er morsom, og Will går rundt og tror han er deilig. Av og til blir jeg kvalm av dem. Å vokse opp med to gutter har definitivt vært en utfordring. Jeg har lært om fotball istedet for sminke, og om bryting istedet for klær. Selvfølgelig har jeg hatt mamma der, men hun jobber mye og hadde lite tid til meg da jeg var ung.
Hunter kommer subbende ned trappen akkurat da jeg tar meg en ny banan. Han smiler slapt til oss begge. Han ser sultent på bananen min, og siden jeg ver det var den siste som var igjen, skreller jeg den raskt og slikker godt på den før jeg begynner å spise på den.
"Æsj, Ellie," sier Hunter og rynker på nesen. Jeg smiler og spiser videre på den.
"Dere må rydde rommene deres," sier jeg mellom en munnfull. Hunter og Will ser på hverandre. Et lite øyeblikk tror jeg de kommer til å nikke og gå med på det, men så begynner de å le. Jeg smiler litt av dem.
"Tok mamma og pappa med seg Arya?" spør jeg dem. De trekker på skuldrene, begge to.
Arya er hunden vår. Hun er en engelsk springer spaniel valp som vi fikk kun noen uker før vi flyttet hit. Pappa behandler henne som om hun var dattera han aldri fikk. Han er ute med henne hver dag, ofte flere timer. Så nysgjerrig som jeg er, lurer jeg ofte på hva han gjør i løpet av de timene. Det virker som han trener henne til noe han ikke vil dele med resten av familien.
"Jeg jogger meg en tur," sier jeg. Uten å vente på svar løper jeg opp trappa. Jeg finner frem en sportsbh og løpeshorts. Da jeg har skiftet drar jeg på meg joggeskoene mine og løper ut døra.
Sunny California. Det uttrykket løy ikke. Jeg smiler svakt for meg selv og trekker inn den friske lufta. Sola skinner godt mot huden min, og den friske vinden kjøler meg ned litt imens jeg løper. Selv om vinden funker bra, er det ikke nok. Jeg trenger skygge.
Jeg løper inn en sti idet jeg kommer til en park. Stien går inn mot skogen, og der det er trær, er det skygge.
Jeg har løpt på stien en god stund da jeg må stoppe for å få igjen pusten min. Jeg løp mye raskere enn planlagt. Det er i alle fall godt å vite at jeg har fått mye bedre kondis i løpet av de siste månedene.
Jeg gjør meg klar til å løpe videre da jeg hører en lyd. Det høres ut som blader som blir tråkket ned eller noe lignende. Jeg fryser, og lytter nøye for å høre hvor det kommer fra. Da jeg skal til å løpe videre, ser jeg det. Jeg skvetter og slipper ut et lite hvin da jeg ser et ekorn, kun noen meter foran meg.
"Seriøst?" sier jeg lavt til meg selv. Ekornet piler avgårde da jeg kommer nærmere. For en feiging, tenker jeg og begynner å jogge igjen.
Jeg stopper ved en lysning for å sette på plass den rosa nike sportsbhen min. Den kryper litt av og til, og i dag er ikke min dag. Det samme gjør shortsen, så jeg tar meg tid til å dra litt i den og. Da hører jeg stemmer lengre fremme. En flokk menn, kanskje litt eldre enn meg (eller bare veldig store gutter) kommer til syne, og jeg gjemmer meg instinktivt bak et tre.
"Hva med avtalen?" sier en av dem. Han ser ut til å være lederen i en av de to gjengene, men han ser også ut som en av de yngste. Han har mørkt hår, blå øyne og mørke, fyldige øyenbryn. Han er kjekk, egentlig.
En fra den andre gjengen, en høy og mørk fyr som av en eller annen grunn minner meg om en fyr fra west side story, smiler ondt og sier ett eller annet jeg ikke får med meg. Så blir det kaos.
Omtrent alle drar opp en pistol hver, og sikter på hverandre. Et skudd blir avfyrt, etterfulgt av flere. Jeg gisper og drar frem mobilen. Jeg trykker inn nødnummeret.
"Hei du! Ikke rør deg!" roper han kjekke gjenglederen. Jeg ser opp fra mobilen og legger merke til at alle ser på meg. Sikkert 6 par med øyne hviler nå på meg (resten ligger på bakken, og jeg klandrer dem ikke for å ikke se på meg). Jeg får panikk, snur og løper. Dette vil jeg ikke ha noe med å gjøre.
Jeg gir alt jeg har, og hører flere som løper bak meg. Heldigvis virker det som om de er langt bak. Jeg løper og løper. Plutselig blir et skudd avfyrt, og en kongle faller ned i hodet på meg. De skjøt etter meg!!! Det var riktignok et dårlig skudd, men dette her er ikke OK!
Jeg løper blindt ut av skogen, og oppdager at de ikke følger etter meg lengre. Jeg hadde sluppet unna. Jeg puster lettet ut og jogger roligere hjemover. Det der var en intens joggetur.
*
Dette er min første historie her så vær greie plis😛
Ellie på bildet
😈🌸😈🌸
YOU ARE READING
Middlemist
Teen Fiction#1 i teen fiction 8. November 2015 Ellie og familien hennes flykter fra fortiden og starter på nytt i Pasadena, California. Ellie tilpasser seg raskt, får seg venner, og til og med en beundrer. Men det er ikke hvem som helst. Det er Colt, byens badb...
