Middlemist

Tåo å tyve

Jeg ser inn i øynene på Ross, fyren fra Target. Han holder hånden sin rundt håndleddet mitt, unormalt hardt. Jeg nøler før jeg svarer.

"Nei, du må forveksle meg med noen andre," sier jeg og smiler skjevt til ham. Han ler en kort latter.

"Jeg vet det er deg, Emma. Jeg så du og Rendon dro fra butikken med en boks hårfarge, og så dukker du opp blond. Jeg tror ikke det er tilfeldig," sier han med et glis.

"Jeg er faktisk naturlig blond," glefser jeg og river meg sint løs fra grepet hans. "Makan til frekkhet," sier jeg og går med raske skritt vekk fra ham.

"Vi ses, Emma!" roper Ross, og jeg himler meg øynene. Det gjør vi ikke.

Jeg tramper ut til bilen min, setter meg inn og kjører hjemover. Hva gjorde han på flyplassen uansett? Jeg knurrer for meg selv og skrur på radioen. Selvfølgelig spiller de bare elendig musikk. Jeg sukker irritert og skrur den av igjen. Nå er det bare meg og stillheten.

Da jeg kommer hjem sitter pappa i sofaen med Arya i fanget. Han ser på et eller annet britisk talkshow.

"Hei," sier jeg med et lite smil.

"Hei, vennen," smiler han, og Arya løper bort til meg for å hilse. Jeg bøyer meg ned og klapper henne en liten stund, før jeg går taust opp på rommet.

Jeg ser nølende på vinduet til Colt. Det står vidåpent som alltid. Det er liksom sånn det har blitt mellom oss. Vi har åpne vinduer i tilfelle den ene vil over. Han ba meg om å fortelle om det hvis jeg treffer på Ross, så da er det vel det jeg bør gjøre? Men på en annen side, så skjedde det ingenting. Dessuten bør jeg holde litt avstand til ham frem til pappa slutter å passe på meg som om jeg var en fuglunge.

Jeg lukker mitt eget vindu og sukker lavt. Jeg ser gjennom vinduet til Colt at han har hengt opp tegningene av meg. Jeg smiler for meg selv og setter meg i senga.

Jeg sitter ikke i mer enn to minutter før jeg blir rastløs. Er det en ting jeg ikke takler, så er det å sitte stille. Det er grunnen til at jeg som barn aldri kunne dra til kirka.

Jeg skifter til treningstøy og går ut for å jogge. Jogging er min måte å få tiden til å fly på. Jeg liker å være fysisk aktiv, og jeg elsker å være for meg selv og høre på musikk. Så jogging er som skapt for meg.

Selv om det er vinter, og jul om kun en uke, er det varmt ute. Det liker jeg. I Madison måtte jeg løpe på tredemølle om vinteren. Madison er ekstremt kaldt. Jeg skulle gjerne likt å se en mellomting mellom Pasadena og Madison. Det hadde vært helt perfekt for meg.

Jeg jogger ned gata vår og mot sentrum. Imens jeg er ute, kan jeg jo stoppe innom en Starbucks. Nå høres jeg nok ut som en "white girl", men Starbucks er livet. Jeg elsker det, virkelig.

Det tar meg omtrent fem minutter å jogge til den nærmeste Starbucksen. Den er ganske liten, og ligger på hjørnet av hovedgata. Heldigvis er det sjelden mye kø der, så jeg går rett inn for å stille meg bak to personer. På veien legger jeg merke til et skilt. Jeg stopper og leser det. "Hjelp søkes" står det.

Jeg blir stående og vurderer det. Kanskje jeg kan få meg jobb her. Det skader ikke med litt penger i lommene, og en Starbucks-entusiast som meg er jo perfekt for jobben. Jeg skal si jeg er interessert!

Jeg går inn og stiller meg bak de to personene. Det går ganske raskt, og nå er det min tur. Jenta bak kassa ser ut til å være på min alder. Hun har skulderkort, mørkt hår og brune øyne. På navneskiltet hennes står det hun heter Violet. Jeg kjenner henne igjen fra skolen, men har aldri snakket med henne før.

"Hei, hva kan jeg hjelpe deg med?" smiler hun bredt til meg.

"Hei, jeg så dere søkte hjelp utenfor, og jeg vil bare si at jeg er interessert i den jobben," sier jeg. Hun lyser opp.