Middlemist

Seks å tyve

Kun ett minutt etter at Colt har dratt, kommer to personer inn døra. De ser ut til å gjenkjenne Carson med en gang, og kommer bort til oss. Det er en gutt og en jente. De har begge blondt, nesten hvitt hår, lys blå øyne og mørke bryn. Jeg forstår med en gang at de må være tvillinger. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det må være noe jeg som tvilling forstår.

"Hei, Carson," hilser jenta med det største og gladeste smilet jeg har sett. Deprimert.

"Hei," sier gutten med et lite vink og et smil. Utilpass.

Det er sånt jeg bare ser. Jeg liker å tro at det er en slags gave jeg har. Jeg kan se hvordan folk har det bare ved hjelp av det de sier og gjør, på en måte de fleste andre ikke kan.

"Hei, dere. Dette er Ellie," sier Carson og peker på meg.

"Hei," sier jeg og smiler til dem begge. Gutten smiler tilbake, men jenta gir meg et blikk. Det er samme blikket jeg får når jeg ser hvordan noen har det. Hun vet hvordan jeg har det.

"Hva heter du?" spør jenta meg, og jeg ser litt forvirret på henne.

"Ellie," sier jeg som om det er åpenbart. Carson sa det jo nettopp.

"Ditt fulle navn," sier hun og smiler. Jeg ser litt rart på henne.

"Eleanor Faith Grey," sier jeg nølende. Hvorfor vil hun vite det? Er det en kanadisk folkeskikk?

"Jeg er Karlie Serephina Journey Felder," sier hun og rekker ut hånden. Jeg smiler og tar den. Hun her kan jeg lære meg å like.

"Nixon Zephyr Forrest Felder," sier gutten. Jeg smiler.

"Hyggelig å møte dere." Jeg smiler til dem. Det plager meg virkelig hvordan Karlie Serephina Journey ser på meg. "Kan jeg kalle deg Journey?"

Hun ser forvirret på meg.

"Det er et av favorittbandene mine," forklarer jeg henne, og hun nikker.

"Klart, hvis jeg kan kalle deg Faith," sier hun med et lurt smil. Jeg nøler litt. Faith er ikke akkurat et navn som passer meg så godt. Jeg har omtrent null faith. Men jeg vil virkelig kalle henne Journey. Hvor kult er det ikke å ha en venn som heter Journey?

"Greit," sier jeg til slutt. Carson og Nixon har gått til kiosken og skal vel kjøpe seg noe. Klokken er snart 11, og jeg vil anta at de stenger snart.

"Har du lyst til å være med hjem til oss?" spør Journey smilende. Jeg ser ned på klokka. Jeg har vel litt tid.

"Klart. Jeg må bare ringe broren min," sier jeg og trykker inn nummeret til Hunter. Jeg legger mobilen inntil øret og venter tålmodig på at han skal svare.

"Hei, Ells," sier stemmen hans fra telefonen.

"Hei, Huntie. Hvor er du?" spør jeg han imens jeg snurrer litt på håret.

"Jeg dro med Dani. Vi er hjemme," sier han. Dani er en jente han er litt forelsket i. Jeg tror de har en greie på gang. Mer vil jeg helt ærlig ikke vite.

"Greit. Jeg drar med hjem til Carson," sier jeg. Det blir stille, og jeg ser for meg at han nikker uten å tenke over at jeg ikke kan se ham.