Emily kaster på det lange, blonde håret hennes. Det er nå hun som er lederen i gjengen. Først ser det ut som de ikke får øye på meg, men så ser de meg, og 6 hæler klikker mot bakken idet de kommer nærmere meg. Jeg himler lett med øynene for meg selv. Jeg tåler ikke Emily lengre. Og Kayla har nesten blitt like ille som henne. Hun har satt det blonde håret sitt opp i en rotete topp, men ser fremdeles nydelig ut. Allison er den eneste brunetten i gjengen. Håret hennes er mørkebrunt, nesten sort med litt lysere tupper. Hun er ganske pen, hun og.
Emily stopper rett der jeg sitter, og de to andre gjør også det. Jeg sender dem alle et falskt smil.
"Hei, Eleanor," sier Emily med et smil.
"Ellie," retter jeg og ser uinteressert på henne.
"Samma det, vel." Hun høres litt fornærmet ut. Jeg tygger i meg den siste delen av sandwichen min. "Så, du har farget håret? Så fint det ble!"
"Tusen takk." Kan hun ikke bare dra?
"Jeg så du var sammen med Colt," begynner hun. Jeg får lyst til å slå henne. "Og jeg har virkelig ikke lyst til at du skal bli såret."
"Så fint av deg," sier jeg med min uinteresserte stemme.
"Det jeg mener er at jeg og Colt liksom har en slags greie på gang, og da syns jeg det blir litt dumt om du tror noe annet og ender opp såret." Hun smiler til meg. "Og så håper jeg at du vil bli venner med meg og forstå at jeg ikke vil noe vondt." Nå er stemmen hennes mykere.
"Ikke hold pusten," mumler jeg og kaster papiret i søpla.
"Du er håpløs," sier hun skarpt, og jeg flirer. "Det var nok derfor Brad slo opp med deg."
Jeg snøfter bare, har ikke noe å si tilbake. Jeg ser på klokka at det er tid for skiftet mitt, og går ut av butikken. Dessverre hører jeg noen komme etter meg.
"Hvor skal du?" spør Kayla. Allison og Emily er fortsatt inne, og det er bare oss to.
"På jobb." Jeg presser frem et smil.
"Emily vil virkelig bli venn med deg," sier hun.
"Og om jeg vil være venn med Emily har plutselig ikke noe å si?" sier jeg skarpt. Hun løfter hendene og tar et skritt tilbake.
"Du bør ikke være så hard mot henne."
"Bare gå," mumler jeg irritert. Hun går ikke, så jeg gjør det. Jeg går sakte over veien og inn på Starbucksen igjen. Jeg kan virkelig ikke tro at jeg var venner med den jenta.
Jeg har gått i den fellen alt for mange ganger. Emily var ikke den første. Da jeg var 11, hadde jeg en venn som het Zaphira. Jeg, henne og Emily var bestevenner på den tiden. Det viste seg etter hvert at Zaphira stjal tingene våres. Jeg merket det da hun plutselig hadde på seg et gullarmbånd jeg hadde fått av mormor som tilfeldigvis hadde forsvunnet kun noen dager før. Emily fant ut at hun stjal hennes ting også, og vi konfronterte henne. Zaphira mente at det ikke var hennes feil. Hun sa det var vår skyld som la tingene våre der hun kunne få tak i dem. Etter det traff vi aldri hverandre igjen.
Etter Zaphira var det Jem, og så var det Brad og Emily samtidig. Jeg begynner å lure på om det er meg det er noe galt med. Kanskje jeg er et enkelt mål. Eller kanskje jeg fortjener det.
***
Da jeg er ferdig på jobb er klokken 7. Chloe har fortalt meg at skiftet mitt egentlig skal være fra klokken 4 til 10. Jeg jobber ikke så veldig lenge, men det er jo tross alt en deltidsjobb. Jeg jobber annen hver lørdag, og er ekstrahjelp hvis det trengs på søndager og om kvelden i ukedager. Det er en ganske grei jobb.
YOU ARE READING
Middlemist
Teen Fiction#1 i teen fiction 8. November 2015 Ellie og familien hennes flykter fra fortiden og starter på nytt i Pasadena, California. Ellie tilpasser seg raskt, får seg venner, og til og med en beundrer. Men det er ikke hvem som helst. Det er Colt, byens badb...
