Middlemist

Tri å førr

~Colt~
James, jeg og Aiden sitter i leiligheten til Aiden med hver vår øl. Jeg ser på at James prøver å nærmest drepe Aiden, kun fordi han sa Lakers fortjente å tape kampen vi nettopp så. Personlig ble jeg jævlig skuffet, men jeg har langt fra så kort lunte som James har. Dessuten er Aiden sin familie fra Miami, og det er ikke overraskende at han heier på Heat. Siden James sin familie går langt tilbake i Los Angeles, er han veldig opptatt av å holde på sin "Los Angeles-kultur", som han kaller det.

Klokken nærmer seg ett, og jeg bestemmer meg for å gå hjem til Ellie. Jeg savner henne, og selv om jeg hater å innrømme det, begynner jeg å bli en sånn kjæreste som så vidt klarer å henge med kompiser uten å savne dama si. Jeg husker jeg hatet da James var sånn med dama si for et år siden.

"Sorry, gutta, men jeg må dra nå," sier jeg og reiser meg fra sofaen. Aiden, som tviholder i håret til James, ser opp på meg og slipper ham. James stønner og faller med ansiktet først i gulvet. Begge reiser seg raskt.

"Hvorfor det? Kvelden er jo fremdeles ung," sier Aiden og slår knyttneven sin i skuldra mi. Jeg smiler og trekker på skuldrene.

"Jeg har dame nå," sier jeg og klapper ham på ryggen. "Kanskje du og kan skaffe deg en en dag."

"Tvilsomt. Du er jævla stygg, Aids," skyter James inn, og både jeg og han ler.

"Faen ta deg, James. Når var sist du hadde dame?" ler Aiden hånlig. Jeg smiler litt av hvor dumme de er.

"Idioter begge to," ler jeg. "Vi snakkes."

"Ses, jævel," sier Aiden og dytter meg ut av rommet. Jeg himler med øynene og lukker døra  etter meg. De guttene trenger hjelp.

Jeg må gå hjem, fordi jeg har drukket en del over promillegrensen. Jeg har fyllekjørt før, og det endte ikke pent. Derfor sluttet jeg med det. Dessuten har jeg noe å miste nå. Jeg er ikke klar for å dra herfra uten Ellie.

Da jeg kommer hjem, har mamma alt lagt seg, og jeg er ganske sikker på at Ellie også har det. Derfor låser jeg døra etter meg og går opp trappen. Jeg forventer å se Ellie i senga mi, krøllet sammen med dyna godt trukket opp mot haken hennes. Øynene hennes kommer til å være lukket, og hun kommer til å sikle litt. Hun sover alltid med åpen munn, og hun vet det ikke selv. Jeg synes hun ser nydelig ut, så det gjør meg ingenting. Men da jeg kommer inn i rommet er det ikke synet av en sovende Ellie som treffer meg. Hun sover ikke. Faktisk er hun her ikke.

"Hva faen?" mumler jeg og klør meg i bakhodet. Hun sa tidligere at hun kom til å bli hjemme resten av kvelden, etter turen hennes til Starbucks. Derfor er det rart at hun ikke er her, eller at hun ikke har sagt noe om hvor hun dro. Jeg føler en klump bygger seg opp i magen min. Ellie har aldri dratt noe sted uten å si ifra hvor hun er. Og i hvert fall ikke om natten. Jeg plukker opp mobilen min og ringer til henne. Den ringer noen ganger, før jeg blir sendt rett til svareren.

Nå er jeg offisielt bekymret.

Jeg traver urolig rundt i rommet mitt, sjekker mobilen min hvert tiende sekund helt fram til klokken slår 2. Jeg forsøker å ringe Ellie enda en gang, og blir igjen sendt rett til svareren. Jeg biter meg nervøst i leppa. Selv om jeg ikke vet hva som har skjedd, føler jeg det er min skyld. Jeg dro Ellie inn i en farlig verden hun ikke visste om. Det var jævlig dumt gjort av meg, og nå har hun vært borte i over en time uten å svare på mobilen. Og Ellie svarer alltid på mobilen.

Jeg speider ut vinduet mitt, og merker at vinduet til rommet hennes er åpent. Hun må ha glemt å lukke det da hun kastet inn bagen sin. Jeg hopper over, lett som bare det. Det har blitt en vane å hoppe over, og nå tenker jeg ikke engang før jeg gjør det. Til min store skuffelse er ikke Ellie her, men kanskje brødrene hennes vet hvor hun er. Jeg sniker meg lydløst gjennom gangen for å ikke vekke noen. Det siste jeg vil er å treffe på Andrew Grey i gangen. Han er et rent helvete. Han er muligens enda verre enn det Ellie tror han er.