Middlemist

Fir å tyve

"Middlemist," hvisker en stemme i øret mitt. Jeg lager en irritert lyd og vrir meg i senga. Så kommer jeg på hvor jeg er, og sperrer øynene opp. Colt står ved siden av senga. Jeg gnir meg i øynene og roter blindt etter brillene mine. Jeg kjenner Colt legger dem i hånda mi, og tar dem på meg.

"Hei," mumler jeg hest med et svakt smil. "Unnskyld, jeg kranglet med pappa og trengte et sted å dra."

"Det går bra. Jeg vet hvordan det er," sier han og setter seg ned ved bena mine. "Går det bra?" Jeg nikker.

"Helt fint." Der løy jeg. Jeg føler meg elendig. Han tar hånden min.

"Hva kan jeg gjøre for å gjøre det bedre?" Han kjenner meg for godt.

"Har du sjokolade?" mumler jeg. Han smiler lurt og forsvinner ut døra. Jeg har ikke vært i andre rom enn her på rommet hans. Jeg reiser meg opp og tripper ut i ganga. Den er stor, mye større enn vår. Veggene er hvite og gulvet er av eik. Det henger en stor krystallysekrone fra taket.

Jeg går ned trappa og ser meg om. Alle rommene er bygd som våres, men speilvendt. Det er tydelig at det er samme arkitekten som har laget husene. De ser nesten helt like ut fra utsiden også.

Jeg går inn på kjøkkenet og ser Colt rote i kjøleskapet. Ved siden av ham står en kvinne i førtiårene. Hun har mørkt, krøllete hår som rekker henne til haka. Det er nøyaktig samme farge som Colt sitt. Hun ser opp fra mobilen og får øye på meg. Jeg smiler sjenert til henne.

"Å, hei," sier hun.

"Hei," sier jeg med et lite vink. Så kommer jeg på at jeg ikke har på meg bukser, og jeg går med en guttegenser. Det går nesten ikke an å tolke det riktig. Hun ser ut til å legge merke til det, og jeg trekker nervøst i kanten på genseren.

"Dette er Ellie," sier Colt. "Og Ellie, dette er mamma."

Jeg smiler til henne og hun smiler tilbake. Hun rekker hånda ut til meg.

"Jeg er Leonore," sier hun, og jeg tar hånda hennes.

"Hyggelig å møte meg."

"Du bor i nabohuset, ikke sant?" Jeg nikker.

"Det stemmer."

"Jeg hører Monica flyttet ut. Jeg beklager så mye," sier hun medfølende og legger hånden sin over min. "Du er velkommen her når du ønsker. Jeg forstår det hvis du ikke ønsker å tilbringe så mye tid hjemme for tiden."

"Takk, men det går fint. Jeg klarer meg." Jeg smiler stramt til henne.

"Jeg husker hvordan Colt hadde det da faren hans-" Colt gir henne et tegn til at hun skal slutte å snakke. "Unnskyld, vennen." Jeg vil gjerne spørre Colt hva som skjedde, men det er tydelig at han ikke vil snakke om det.

"Jeg fant sjokoladen," sier Colt og bryter den pinlige stillheten. Jeg smiler til han.

"Det var hyggelig å møte deg, Leonore," sier jeg rett før vi går opp.

"Gleden er på min side, Ellie," sier hun, og vi går opp trappa. Colt gir meg taust sjokoladen og vi setter oss i senga. Jeg åpner opp papiret og tar en bit. Jeg kjenner at det er mørk sjokolade med hasselnøtter i. Jeg smiler for meg selv og tar enda en bit. Jeg kikker bort på Colt, og han har et rart uttrykk i ansiktet. Jeg klarer ikke helt å se hva det er.

"Hva er galt?" spør jeg ham.

"Du bør dra." Jeg gir ham et forvirret uttrykk.

"Hva?"

"Du må dra. Gjør opp med faren din." Jeg ser surt på ham og reiser meg.

"Ikke prøv å fortelle meg hva jeg skal gjøre," surmuler jeg, og tramper ut av rommet hans. Jeg løper ned trappa og ut av døra.