Middlemist

Epilog

Beklager den tulle-epilogen men jeg synes det var hilirius, her er da real shit
*

1. November 2020.

Will kysser meg mykt i panna, og jeg smiler til ham. Han drar meg inn i en tett klem, og jeg gisper, ettersom det kom veldig plutselig.

"Will," hoster jeg, og han slipper meg med en liten latter.

"Unnskyld, Ells. Jeg har savnet deg," mumler han, og jeg smiler.

"Jeg har savnet deg og, William," sier jeg, og han geiper til meg. Jeg geiper tilbake. "Men vi må faktisk dra nå. De døde kan ikke vente for alltid."

"Det kan de faktisk," påpeker Will, og jeg himler med øynene.

"Samma det," bjeffer jeg og dytter lett i ham. Han dytter meg tilbake, og Hunter dukker opp ved siden av oss, med fire år gamle Bo på skuldrene. Hun holder et godt tak i håret til Hunter, som ynker seg litt i smerte, men ikke nok til at han gjør noe av det.  "Hei, Boo," hviner jeg med et stort glis. Bo gliser tilbake.

"Jeg er høy," sier hun stolt, og jeg nikker.

"Det er du. Og onkel Hunter er lav," sier jeg. Bo nikker ivrig med et stort smil. Hun har alltid vært en som smiler mye. "Skal vi dra nå?" spør jeg og ser på henne. Hun nikker og klatrer ned fra Hunter sine skuldre.

"Er dere sikre på at dere ikke vil bli med?" spør jeg og løfter opp Bo. Hun begynner å leke litt med noen hårlokker fra håret mitt, og det lugger litt, men jeg sier ingenting.

"Helt sikre. Jeg tror ikke jeg kan tilgi ham slik du kan," sier Will litt trist, og jeg nikker forståelsesfullt.

"Samme her. Kanskje neste år," sier Hunter og klapper meg på skuldra. Jeg nikker igjen.

"Da snakkes vi. Kom, så drar vi og besøker pappa," sier jeg smilende til Bo. Det føles rart å snakke så positivt om en død person, men jeg vil ikke at Bo skal ha et negativt forhold til døden. Det er bare unødvendig. Det er noe vi alle skal gjennom, og det er ingen poeng i at hun skal gå og grue seg til det.

***

"Bo," roper jeg og vinker med hånden min. Lille Bo Rendon kommer løpende bort til meg. Hendene hennes er skitne og håret rufsete. Og jeg som nettopp ordnet det. Det er umulig å holde styr på den jenta. Jeg har en følelse av at hun er akkurat som sin far når det gjelder dette. Hun er ganske rampete, men jeg elsker å ha en utfordring i hverdagen. Å oppdra henne alene har også vært en utfordring, men jeg har fått masse hjelp av mamma. Jeg flyttet til Madison etter jeg fødte, men nå er jeg tilbake i Pasadena. Jeg er 22 år gammel, og har bestemt meg for å flytte for meg selv.

Vi går forbi utallige gravstener, og jeg leser navnene for meg selv imens jeg går forbi. Adams, Howard, Burns... Jeg ser en haug med mennesker som sitter på huk ved gravene. De legger ned blomster, og noen har med seg mat. De fleste av menneskene er meksikanske. Siden det er 1. November, feirer de De dødes dag, eller Dia de los muertos som de kaller det. Jeg velger å feire det jeg og, siden jeg elsker ideen. Å feire de døde høres så mye bedre ut enn å sørge over dem. Derfor velger jeg å feire sammen med de mange meksikanerne som bor i Pasadena.

Jeg stopper ved en gravstein. Navnet fanger oppmerksomheten min. Rendon. Jeg stirrer lenge på den. Først på navnet, så på datoen. 1. Mars 2016. Jeg husker den dagen godt. Dagen alt ordnet seg, men samtidig dagen alt falt fra hverandre.

Jeg kaster et blikk på Bo, som løper rundt mellom gravstenene. Heldigvis ser det ikke ut som hun plager noen. Det siste jeg vil er å bli kjeftet på på spansk. Det har skjedd før, og selv om jeg ikke forstår hva de sier, skremmer det meg hvor mange sinte ord det spanske språket har. Bo stopper ved en familie, som sier noe til henne. Hun nikker, og så setter hun seg ned ved siden av dem. De begynner å synge, og lille Bo ser litt forvirret på dem. Jeg smiler. Vanligvis ville jeg blitt nervøs over at hun sitter med fremmede, men de er en familie som feirer døde mennesker. De kan da ikke være farlige? Dessuten står jeg rett her, og jeg har full oversikt.

Gravstenen er sort, og skriften i gull. Det gjør meg litt trist å se på den. Bo skulle vokst opp med denne mannen, som et normalt barn.

Tre personer dukker opp ved siden av meg. Jeg vet at to av dem er Nixon og Journey. Det hvite håret deres er umulig ikke å legge merke til. Journey lener hodet sitt på skulderen min, og Nixon går hånd i hånd med kjæresten sin, Tristan. Jeg smiler svakt til dem.

"Går det bra?" spør Journey. Jeg nikker kjapt og blunker vekk noen tårer som har formet seg i øynene mine.

"Ja. Gå i forveien dere, så kommer vi snart," sier jeg og nikker litt lenger bort, der jeg egentlig skal. Jeg måtte bare stoppe opp en liten stund.

"Sikker?" En bekymret rynke former seg mellom brynene til Nixon, og jeg nikker igjen.

"Det går bra. Jeg blir her litt til," sier jeg. Alle tre smiler varmt til meg, før de piler videre mellom gravene. Jeg ser litt lengselsfullt mot dem. Kanskje jeg bare skulle dratt. De setter seg ned ved siden av en grå gravstein jeg har besøkt utallige ganger. Dette er første gangen jeg har med meg Bo og vennene mine.

"For en jævel," mumler en stemme ved siden av meg. Jeg snur meg og ser på personen og nikker med et svakt smil.

"Han var en far," forsvarer jeg. Jeg vet hvor mye Bo har savnet å ha en far der for henne. Jeg savner også å ha en i nærheten. Det har vært tøft å oppdra en unge helt alene. Likevel er det som om Colt alltid har vært der. Bo er prikklik ham. Det eneste hun har fra meg er interessen hennes for bøker. Bo elsker at jeg leser for henne. Det skinner i de blå øynene hennes hver gang jeg åpner en ny side, og jeg ser at hun virkelig kan leve seg inn i historien. Jeg elsker å se henne så glad som hun blir når vi leser.

"En jævlig far," legger han til, og jeg fnyser.

"Du har sikkert rett," svarer jeg og trekker på skuldrene. Han var nok ingen god far. Aldri i livet. Det kan faktisk være han var verre enn faren min. Personen ved siden av meg fester blikket sitt på Bo, som nå har bevegd seg vekk fra den syngende meksikanske familien. Nå traver hun rundt mellom gravene og ser på blomstene. Hun elsker blomster. "Bo! Kom hit" roper jeg.

"Dyrebar?" spør han, og jeg nikker. Navnvalget var ikke tilfeldig. "Hva er mellomnavnet?"

"Desirée." Jeg dytter en hårlokk bak øret. Bo er nå på vei mot oss i en rasende fart. Jeg bekymrer meg litt for at hun skal falle, men hun har kontroll over hvor hun setter føttene sine. Øynene hennes lyser opp idet hun ser hvem som står ved siden av meg. Jeg tar hånda hans, og han smiler varmt til meg.

"Den ønskede," sier han.

"Den ønskede," gjentar jeg. Bo er det beste som har hendt meg. Hun er virkelig den ønskede. Hun løper bort og kaster seg rundt halsen på ham.

"Pappa!"

*
Wow guys, nå er faktisk denne historien helt ferdig. Det har vært en flott reise, og jeg vil takke alle som har lest den og stemt og kommentert. Det har vært en fantastisk glede å skrive denne boken, og jeg håper dere som leste den også hadde glede i å lese den.

Og la oss alle ønske Bo Desirée Rendon velkommen i Rendon-Grey-klanen!

MEN GLEDEN ER IKKE OVER FOR JEG HAR TROSS ALT ENDA EN BOK SOM VENTER PÅ Å BLI LEST!

Hvis dere ikke allerede gjør det, les gjerne Wisteria og si hva dere synes om den.

Farvel og takk for meg.

Og dere må gjerne følge meg, kanskje kommer det flere bøker i fremtiden? ;))

😈🌸😈🌸