Middlemist

Syv å tyve

Bernardo og Shia tar meg med til en lagerlignende bygning. Den står ganske øde, og ser helt nedlagt ut. Det må være her de gjemmer seg og spiller poker og sånt, tenker jeg.

Jeg kommer plutselig på Journey, Nixon og Carson. De må jo tro jeg er helt rar, som bare drar på denne måten fra dem, midt på natten. Jeg begynner å bli litt trøtt også.

Dette er grunnen til at 17-åringer ikke bør feste midt på natten i storbyen.

Bernardo holder ikke veldig hardt i meg lengre, og jeg ser min sjanse til å stikke. Men hvor? Jeg lar blikket mitt gli rundt meg. Det er en skog rett ved bygningen. Der kan jeg løpe. Jeg er rask, så alt jeg trenger å gjøre er å slite meg løs. Det er mørkt i skogen, så den frister ikke særlig. Men å møte "Smithers" frister heller ikke, så jeg må gå for det nest verste.

Shia står og fikler med et sett med kanskje ti nøkler, og jeg ser muligheten min. Jeg røsker til meg armen, dytter Bernardo hardt vekk fra meg og legger på sprang mot den mørke skogen. Jeg hører ham banne bak meg, og han er raskt på bena og løper etter meg. Jeg spurter inn i skogen. Det er nesten helt mørkt, så det er vanskelig å vite hvor jeg skal løpe. Koppen min subber ofte borti trær, og det svir litt i sidene.

Jeg løper plutselig inn i noe mykt, men samtidig litt hardt. Jeg ser kun silhouetten av personen, men jeg ser at det er en mann. En ganske stor en. Jeg vurderer om jeg skal be ham om hjelp eller løpe vekk fra ham, men så kjenner jeg lukten av syrin og litt svak parfyme.

"Colt?" sier jeg andpustent.

"Ella? Hva gjør du her?" Han trekker meg mot seg inn i en klem.

"Løper fra Bernardo og Shia," sier jeg likegyldig. "Hva gjør du her?"

"Er de etter deg?" spør han, og jeg nikker.

"Tror det."

"Faen," mumler han, og jeg ser forvirret på ham, selv om jeg vet han ikke ser ansiktet mitt.

"Hva gjør du her?" spør jeg igjen.

"Det må vente," sier han, og legger fingeren sin mot munnen sin som et tegn på at vi må være stille. Jeg ser rundt meg, og i det fjerne ser jeg lommelykter som beveger seg litt i forskjellige retninger. De kommer nærmere, og Colt legger armen sin rundt skuldra mi. "Du må stole på meg nå," hvisker han, og jeg nikker.

"Jeg gjør det," hvisker jeg. Lysene fra lommelyktene treffer oss.

"Der!" roper en stemme, og de kommer løpende mot oss. Colt tar et godt tak rundt meg med den ene armen, og holder plutselig noe hardt mot hodet mitt.

"Ikke kom nærmere," roper han truende. Jeg aner virkelig ikke hva han holder på med, men jeg velger å stole på at han vet hva han gjør. Og at han ikke skyter hodet av meg. "Ellers skyter jeg henne."

Vel, den sved litt.

Jeg får plutselig litt panikk. Hva om han mener det? Hva om alt han noen gang har sagt og gjort var løgn? Jeg vrir på meg og prøver å slite meg løs, men Colt sitt grep er alt for hardt. Jeg hører Bernardo le.

"Som om du ville drept dama di," ler han. Nå er det Colt som ler.

"Hun er ikke dama mi. Jeg har brukt måneder på å komme nærmere henne, og jeg har alt jeg trenger. Jeg trenger ikke henne mer. Hun er verdiløs," sier han. Munnen min former seg til en O, og jeg ser opp på Colt. Hvordan kan han si noe sånt? Og hva er det jeg har som han har fått tak i?

"Hva?" glipper det ut av meg.

"Hold kjeft," snerrer han, og jeg tier. "Forsvinn," sier han til Bernardo og Shia.