Middlemist

Tåo å trædvø

Jeg og Journey sitter ved bordet og spiser opp pizzaen da det ringer på døra. Journey spretter opp av stolen og småløper ut imens hun roper at hun åpner. Jeg rydder bort maten imens. Da kommer jeg plutselig på Colt, og kjenner noen tårer renne. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på ham. Det er umulig. Selv om jeg ikke vil det, dukker han alltid opp i hodet mitt og ødelegger når jeg nesten blir litt glad.

"Ellie?" hører jeg noen rope fra gangen. Det er stemmen til Nixon. Jeg tørker vekk tårene mine og ser mot ganga. Nixon og Journey kommer inn med to store esker. De er fylt med donuts, masser av dem. Jeg trekker litt på smilebåndet.

"Så du det?!" roper Journey og peker på meg. "Hun smilte nesten. Jeg sa jo at donuts funker!"

Nixon nikker ivrig, og jeg tvinger frem er takknemlig smil. Ingen grunn til å være uhøflig selv om man har det fælt.

"Takk, dere," sier jeg. De plasserer eskene på bordet, og jeg tar meg en med sjokoladeglasur.

"Vi kan se en film. En som får deg i godt humør! Hvilken film får deg i godt humør?" spør Nixon ivrig, og jeg tenker meg om. Det er definitivt disneyklassikere som får meg i godt humør. Men hvilken får meg i best humør?

"Dumbo," sier jeg til slutt. Dumbo er en helt fantastisk fin film. Det er uten tvil en av de beste disneyfilmene. En liten elefant som skiller seg ut og blir utstøtt av de andre, men som finner et formål og viser verden at han er mer enn bare en elefant med unormalt store ører. Den har et utrolig sterkt budskap, og er absolutt noe alle unge bør se.

"Vel, hva venter vi på?" Journey løper opp trappa med Nixon i hælene, og jeg subber etter dem. Jorney står ved filmhylla og speider etter Dumbo, og Nixon har alt satt seg i sofaen. Jeg setter meg ned og lener meg furtent mot ham. Han legger armen sin rundt meg og drar meg halvveis opp på fanget sitt.

"Hvordan har du det?" Han begraver hodet sitt i nakken min, og jeg smiler litt. Det kiler.

"Fælt," sier jeg.

"Det verste er over i morgen," sier han og kysser meg på toppen av hodet. Kan han bare slutte å være homo for en kveld?! Det plager meg.

"Hva om det ikke stopper?" spør jeg bekymret. Jeg kan ikke leve som dette. Man lever ikke lenge med en kniv i ryggen.

"Det ordner seg, på en eller annen måte," sier han. "Universet sørger for det."

Det håper jeg virkelig.

Journey setter på filmen, og dumper ned i sofaen ved siden av meg. Hun smiler oppmuntrende til meg, og jeg følger nøye med på filmen. Det gjør meg litt trist at Dumbo blir behandlet så annerledes. Han ser ikke rar ut med de ørene. Tvert imot, syns jeg han ser søt ut. Det er litt i overkant drøyt at de andre elefantene lager løfter og lover som sier at han ikke er en elefant lengre. Hva slags ting er det å gjøre?

Heldigvis ender den som en god disneyfilm alltid godt. Dumbo viser verden hva han er god til, og at han slettes ikke bare er en raring folk kan le av. Han får en hensikt. Skulle ønske jeg hadde en. Foreløpig er jeg bare i veien for alle andre.

***

Nixon og Journey drar hjem klokken 10, som gir meg masse sovetid før jeg skal på skolen i morgen. Jeg skrur på alarm denne gangen, så jeg slipper å komme for sent. Jeg bestemmer meg for å tenne et duftlys. Det er rosa, og lukter som roser. Jeg tenner det og løfter det nesten helt opp til nesa. Jeg elsker duftlys. Så merker jeg hva som står skrevet på det.

'Love is eternal'.

"Bullshit," mumler jeg sint og ser bort på vinduet som står vendt mot Colt, før jeg blåser ut lyset. "Håper det gjør deg glad at flammen vi hadde er borte."