KAPITTEL 27
SIGRID:
"Jeg prøvde å ringe deg" han så på meg med sorg i øynene. Forventer han virkelig at jeg skulle svare han helt unten videre? Jeg sto som lammet og stirret på han mens jeg ventet på at han skulle fortsette.
"Jeg skjønner at du ikke har svart..Jeg mener, det har du all grunn til etter det som skjedde" han flytter blikket, trekker pusten og møter øynene mine igjen for å så fortsette.
"Men jeg ber deg om å lytte til det jeg har å si" Han så spørrende mot meg, som om han ventet på svar. Hele kroppen min hadde frosset til is, det eneste jeg kunne se var Cameron som stå rett ovenfor meg. Alt annet i verden eksisterte ikke. Det var bare han og meg.
Jeg sto og betraktet han, blikket flakket over ansiktet til det fant leppene. Leppene som var helt fantastiske til å kysse. Leppene mine lengtet etter de og ett øyeblikk vurderte jeg faktisk å kaste meg på han. Men så dukket bildet av leppene hans klint helt inn på en annen jentes lepper. Bildet fra klubben dukket opp igjen og igjen og igjen. Det var nok! Alle følelsene i kroppen gikk over til raseri og hat.
"Hvorfor skal jeg stå her og høre på alle grunnene for at du ikke kunne noe for det som skjedde i klubben? Hvorfor skal jeg høre på at du propper hjernen min full av løgner helt til den ikke tenker klart og ikke kan gjøre noe annet enn å tilgi deg? " Jeg freste det ut og når jeg var ferdig satte jeg opp et sintansikt og la armene i kors.
Jeg angret straks jeg så smerten i asiktet hans. Det jeg sa må nok ha såret han. Nå så det heller ikke ut som om han helt viste hva han skulle gjøre for desperasjonen i øynene hans ble større og større.
"JEG VAR DOPA! Er det en god nok grunn for deg!?" Dette ropte han nesten selv om han bare sto en meter i fra meg. Han slo armene i været og det rant noen tårer ut av øynene hans. Dette var veldig, veldig pinlig. Jeg har aldri egentlig opplevd at en gutt gråter og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Men magefølelsen min sa at jeg skulle gi han en klem.
CAMERON:
Hun ble rød i ansiktet av opphisselse og knyttet nevene mens hun med hevet stemme ropte til meg.
"Hvorfor skal jeg stå her og høre på alle grunnene for at du ikke kunne noe for det som skjedde i klubben? Hvorfor skal jeg høre på at du propper hjernen min full av løgner helt til den ikke tenker klart og ikke kan gjøre noe annet enn å tilgi deg? "
Ordene hennes var sårende for han hadde jo ikke engang hørt på det jeg hadde å si. Jeg må innrømme at jeg er litt blødt hjertet, men det er bare pågrunn av at jeg er så glad i henne. Og å høre sånne ord fra en man er veldig glad i, sårer utrolig mye. Jeg blir sint av hvordan hun oppfører deg mot meg, det er urettferdig.
"JEG VAR DOPA! Er det en god nok grunn for deg!?" Ropte jeg og slo armene i været. Jeg kjente tårene presse på, men jeg stoppet dem
ikke. Lot de bare trille nedover nesa mi. Hun sto der forfjamset og stille. Hun viste kanskje ikke hva hun skulle gjøre. Det sto tross alt en gutt rett framfor henne og gråt.Vedder på at hun ikke har opplevd det før. Jeg er virkelig patetisk, er jeg ikke? Jeg samlet meg litt sammen før jeg sa:
"Jeg ville bare at du skulle vite det" Det nok best at jeg bare trekker meg unna. Hun vil tydeligvis ikke ha noe mer med meg å gjøre. Da ville hun gjort noe, sagt noe eller i det minste rørt på seg. Hun har bare stått helt stille, uten å gjøre noe. Bare sett meg inn i øynen.
Jeg tok ett skritt bakover og snudde meg sakte mot innkjørselen. Jeg var dum som trodde at dette ville fikse seg bare av å fortelle henne det. Jeg har jo uansett kysset en annen jente. Føttene mine føltes så tunge og vær gang jeg satte de ned lagde de en tung klaske lyd. Plutseli ble lyden lettere, men det stemte ikke. De bevegde seg fortere enn skoene mine.
"CAMEON! VENT!" Jeg rakk akkurt å snu meg og ta imot henne i det hun løpet inn i armene mine. Leppene våres møttes heftig. Kysset fra henne overførte så mye energi til kroppen min at jeg ikke viste annet enn å kysse henne tilbake det beste jeg kunne.
Hjertet mitt dundret som hundre hestehover mens vi fortsatt sto midt i gaten og ikke ensett andre enn oss selv.
Nå dro hun seg vekk med det største smilet om munnen, men det ble sakte borte.
"Jeg skal være hos søsteren min i noen dager.." Hun så veldig trist ut i det hun sa det.
"Og etter det henter familien meg før vi drar hjem til Arizona" Nå stakk det i hjertet mitt. Her hadde jeg endlig fått englen min tilbake så skal hun brutalt bli revet fra meg igjen.
"SIGRID! vi må dra nå, kommer du?" Vi hørte stemmen til søsteren hennes og Sigrid så på meg med triste øyne.
"Beklager, men jeg må dra nå" Hun begynte å snu seg for å gå. Jeg tok tak i armen henne og dro henne tilbake. Jeg var forvirret, først kysset, så denne skrekklige farvellen. Hadde hun tenkt til å gå uten å si hade eller gi meg en liten klem?
"Betyr dette at det er over?" Jeg så bort på henne med ett bekymret blikk. Hun så ned i bakken før hun snudde seg mot meg igjen og sa:
"Dette er bare begynnelsen på ett nytt kapittel" Hun sendte meg smil før hun snudde og gikk. Nå sto jeg igjen nesten mer forvirret enn når jeg kom.
Detter er bare begynnelsen på ett nytt kapittel sa jeg til meg selv. Det betyr jo at det ikke er slutt. Da ville det ikke vært flere kapittler. Et smil dukket opp på ansiktet mitt. Hun er rar, men det er det jeg liker.
Jeg fikk en varm følelse i kroppen av det neste kapittelet i livet mitt kom til å bli veldig mye bedre enn dette.
ENDELIG har de fått snakket sammen. Det var virkelig på tide<3
Tusen takk til alle som leser og kommenterer det betyr kjempe mye for meg<3
Trodde jeg hadde publisert delen, men vi har internett problemer her så den hadde ikke publisert seg alikavell😳
