Kapittel 24
JACK G:
Cameron hadde sunket sammen på gulvet og satt og hulket stille inntil veggen. Et lite øyeblikk tittet han opp på meg før han fortsatte. Øynene var helt rødsprengte og hele ansiktet så fortvilet ut. De andre guttene hadde sett litt ukomfortable ut med hele situasjonen så de hadde stille forsvunnet. Til og med Nash og Matt. Før de gikk nikket de til meg som om det var min oppgave å fikse alt dette. Jeg har ikke en dritt å gjøre med noe av dette, jeg har heller ikke bedt om å bli dratt inn i midten av ett så å si ødelagt forhold. Det er faen meg ikke jeg som har gått rundt og kysset andre når jeg har kjæreste så hvorfor må jeg svi for det. Det er vel fordi jeg ikke klarer å se andre mennesker lide. Jeg må hjelpe hvis jeg kan. Det ligger i naturen min, og akkurat nå er det Cameron som trenger min hjelp. Jeg gikk forsiktig bort til veggen han satt inntil og sklei meg forsiktig ned vedside av han.
"Du Cameron?" Jeg snakket lavt og så bort på han. Sakte reiset hodet hans seg opp av fanget. Nå som han så bort på meg fortsatte jeg forsiktig.
"Hva var det egentlig som skjedde? Du vet, i går kveld.." Øynene hans stirret trist bort på meg og han begynte å gråte igjen når jeg minte han på gårsdagen. Han gråt en liten stund til før han pusstet dypt inn.
"J..J..Jeg---vet egentlig ikke helt." Fikk han stammet ut
"Hva mener du med at du ikke vet..? Du var der og gjorde det du gjorde, men hvorfor?" Nå begynte jeg å bli en smule oppgitt.
"Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Plutselig ble alt tåkete...og..og" Cameron stoppet opp og stirret trist ut i lufta.
"Og hva? Hva skjedde?" Sa jeg med en stram tone og fanet blikket hans med øynene mine.
"Og plutselig var SIgrid der..og siden alt var så tåkete ble je så glad for å se henne at jeg kastet meg på henne" Han stoppet og tok et stort ådedrag.
"Så plutselig var det ikke Sigrid.....Hun, hun var borte. Det sto bare en annen jente der og så forskrekket på meg."
Jeg nikket og rettet bena ut forran meg mens jeg tenkte på det han hadde sagt. Han satt bare ved siden av meg og så ut som en skapning fra the walking dead. Mens vi satt der i stillhet, begynte en tanke å slå meg. Hva vis....hmmmmm.
"Cameron, akkurat hvordan rar følte du deg i går?" Han tittet bort på meg med ett nysjerring blikk.
SIGRID: (I CALIFORNIA)
Livet mitt suger for tiden, siden jeg kom hjem har jeg ligget i senga og stirret ut av vinduet med Eminem musikk i øreproppene. Ordene som fylte ørene mine, fikk hjertet til å knipe seg sammen i smerte samtidig som det hjalp. Mamma hadde gitt opp å snakke noe særlig med meg for lenge siden. Innimellom tittet hun inn bare for å spørre om jeg ville ha mat eller noe sånt. Mat lysten min var helt forsvunnet og når jeg hadde sagt nei takk til sjokolade fikk mamma store øyne. Jeg fikk vondt av henne, det var ikke hennes feil noe av dette, alikavell må hun overleve med meg og mitt humør. Kunne ønske jeg var en sånn person som kunne fortelle alt jeg følte. Det er jeg uheldigvis ikke. Jeg er person som har vanskelig med å fortelle hvis jeg er trist eller hvis noe plager meg. Holder det heller inne i meg selv isteden for å dele det med andre. Hvorfor skal andre gjennomgå min smerte?
Jeg la hodet mitt ned på puten og for første gang på flere timer tok jeg opp mobilen. Jeg måtte snakke med Marte eller Mari om alt som har skjedd. De skjønner sikkert ingenting, hvis ikke Jack har fortalt dem. Jeg fjernet fly modus og minst hundre usvarte anrop lyste fram fra ulike personer. Den med flest var så klart.....Cameron. Det var også samtlige meldinger fra han, men jeg orket ikke unnskyldninger. Han drakk ikke, og ikke ville han gjort sånn hvis han brydde seg om meg. Han tror sikkert at han bare kan gjøre slike ting uten at jeg ville oppdage det eller bry meg. At han bare kunne snu seg unne med alle slags unnskyldninger, men jeg takler det ikke. Han får bare ha det så godt.
Jeg klikket meg inn på samtalen mine og svarte på Marte sine meldinger:
Marte: Sigrid!? Hvorfor dro du hjem, hva har skjedd? Er dette noe Cameron har gjort, for hvis det er det så skal jeg gi han juling! Svar pliiiis, må vite hvordan det går med deg!
Sigrid: Er hjemme nå, alt går bra med meg. Hils Cameron med en knyttkneve fra meg....
Jeg orket ikke å svare noe særlig bedre på meldingen så jeg trykte på send og kastet den fra meg. Men skal jeg sitte her og sutre over livet? Nei, jeg må fikse dette og legge det bak meg. Jeg reiste meg opp av senga for å samle alle sakene i kofferten min. Nok suttring, nå skal jeg få orden på dette.
CAMERON: (I SYDNEY)
Jeg så bort på Jack og forsto nå hva han tenkte...
"Jeg følte meg helt...." Han stoppet brått og skvatt opp i det døra inn til rommet nesten ble slått av hengslene og smelt opp. Marte kommer trampene inn med raseri svevende over seg. Når øynene hennes møter mine smalner de til små streker. Blikket får meg nesten til å krympe sammen på stedet.. Hun stormer mot meg og hever armen før den smeller mot meg med enorm styrke. Alt blir svart......Igjen.
"Helvette, hva har han gjort mot henne?" Marte roper til Jack mens jeg ligger urørlig og skamslått på gulvet.
"H...Han....det..ehhh. det var ikke.....Det var ikke hans feil" Sier Jack og vifter med hendene i været mot henne for å vise at han ikke er ute etter bråk.
"Det DRIIIIITER jeg i, hva har han gjort mot henne!" Jeg åpnet øynene og så Marte som hadde trynet sitt nesten inni trynet til Jack. Helt ærlig så så han helt livredd ut der han sto, men jeg skjønner han. Hu er jo helt gæren. Plutselig hørte alle fottrinn som kom nærmere døra. Alle holdt pusten i det personen kom inn i rommet.
Tusen takk for 12.000 lesere!
Husk å kommentere og vote hva dere synes!
Vil dere ha mer?
#Sameron
