KAPITTEL 10
Sigrid:
Jeg våknet neste dag med Marte som lå ved siden av meg i senga. Hun hadde sovnet med mobilen i hånden og for moro skyld måtte jeg bare sjekke bakgrunnsbildet hennes. Når jeg hadde trynket på knappen dukket det opp ett skikkelig søtt grimasebilde av henne og Matthew. Så søtt tenkte jeg og fisket fram min egen mobil. 14 tapte anrop og en haug av meldinger fra Cameron.
Jeg orket ikke å lese de nå så jeg gikk inn på twitter. Det første jeg så var ett bilde av Cameron og de teite jentene som han hadde retweetet. Jeg følte hjertet synke langt ned i magen. Dust😒
Matthew hadde bedt Marte med ut på date denne kvelden. Og det var bare en time til de skulle ut på resturant. De er så søte sammen.Kunne ønske at jeg og Cameron også hadde det slik...
Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre. Familien min hadde dratt på telttur...av alle ting. Så da ble jeg vel alene hjemme i kveld. Men jeg orker ikke å sitte og synes synd på meg selv.
Jeg gikk ut og satte meg på trappa. Tjompen kom luskene og la seg ved siden av meg. Det var akkurat som han skjønte at det var noe galt. Jeg klappet han forsiktig på hodet mens han så opp på meg med forstålsesfulle øyne. Jeg fikk tårer i øye kroken og la meg inntil han.
"Om bare jeg og Cameron kunne orde opp" sa jeg lavt og sukket. Pelsen hans var varm. Hunder er flinke til å trøste tenkte jeg og klappet han litt til.
"Er du sikker på at det går bra?" spurte Marte som hadde kommet ut. Hun hadde krøllet håret og tatt på seg en skikklig fin mørkeblå kjole.
"Nei, jeg er ikke sikker" sa jeg og møtte blikket hennes. Tårene hadde jeg tørket bort med baksiden av hånden.
"Hvis du vil kan jeg godt avlyse daten med Matt" fortsatte hun.
"Nei, du ser fantastisk ut! Dra og kos deg med Matt. Jeg tror jeg skal ta meg en joggetur uansett" Svarte jeg henne og puttet på mitt fineste smil.
Litt senere hadde Matt kommet for å plukke opp Marte. Han hadde gitt henne en rose og ett kyss på kinnet. Det var både vondt og herlig å se de to så lykkelige.
*******
Føttene mine løp bortover veien som en vind. Aldri har det vært så godt med en joggetur noen sinne.
Jeg løp i 20 minutter, men da ble jeg for sliten og bestemte meg for å ta det litt roligere. Jeg svingte inn på en rolig grusvei. Det var ingen biler eller mennesker i å se noen steder så man kunne nyte sola og naturen i fred og ro. Trodde jeg i alle fall.
Ett par store armer tok tak rundt meg og jeg fikk en hånd forran øynene. Før jeg rakk å reagere noe ble jeg holdt helt fast. Kroppen min strittet i mot denne fremmede som jeg antokk at var en mann. Jeg spente alle muskler og sprellet som en fisk på land.
En av armen som kjempet for å holde meg fast kom farlig nær munnen min og jeg fikk den sjansen jeg trengte. Mannen skvatt til i det jeg satte tennene mine i armen hans. Det gjorde slik at jeg kom meg løs fra grepet hans...i to sekunder.
Han var for rask og tok tak i meg før jeg fikk løpt unna. Da han dro meg inntil seg igjen la han noe mystisk over munnen min. Mannen dro meg mot en svart varebil. Hvor den hadde kommet i fra viste jeg ikke og rakk helle rikke å finne det ut. Sakte men sikkert ble alt bare helt svart.
