KAPITTEL 1
Sigrid:
"Sigrid!, Sigrid!" Mamme sto og ropte på meg fra første etasjen.
"Du må stå opp nå!" fortsetter hun. Jeg vred litt på hodet for å sjekke klokka som sto på nattbordet. Å herregud, den var jo bare 9. Foreldre skulle ikke ha lov til å vekke ungene sine så tidlig tenkte jeg før jeg dro dyna over hodet. Men da tok det ikke lang tid før mamma sto over meg i senga og dro bort dyna. Jeg er kjempe glad i mamma, men noen ganger kan hun virkelig være en pest.
"Har du tenkt til å være med til Mormor og Morfar så må du stå opp nå" sa hun rolig. Tilslutt sto jeg opp av senga for å få slutt på maset hennes. Jeg gikk over gulvet og åpnet vinduet mitt. Jeg ble møtt av glad fuglesang og lukten av sommer. Skolen var ferdig for to dager siden og nå var det to måneder med sommerferie.Det kommer til å bli fantastisk!
Jeg gleder meg veldig mye til å se mormor og morfar igjen..og ikke minst Cameron, en gutt i nabolaget til mormor og morfar. Vi har vært veldig gode venner siden vi var små og han får meg alltid til å smile. Hver sommer har vi funnet på mye sprell og hatt det helt topp. Mens jeg tenkte på de fine minnene til meg og Cameron fant jeg fram en Olashorts og en hvit topp som jeg tok på. Jeg gikk på badet for å rette håret og sminke meg for å se bra ut når vi kom fram til varme og solfylte California! Håret mitt er kobber blondt og jeg har blå øyne. Ett litt uvanlig utseende, men det bryr jeg meg ikke noe om. Når jeg var ferdig gikk jeg for å hente baggen min.
Jeg bar baggen ned trappa og ut i bilen for å så løpe inn på kjøkkenet for frokost. Der satt resten av familien min. Pappa(Per), Mamma(Inger) Og verdens mest plagsomme lillebror Damon (12 år). Pappa har brunt hår og blå øyne. Mens mamma har blondt hår og blå øyne. Damon har fått en mellom ting mellom brunt og blondt hår også har han blå øyne. "Er alt klart" Spurte pappa meg. "Så klart som alt får blitt" Sa jeg og smilte. "Bra, vi drar så fort du har spist".
Etter frokost fikk vi endlig kommet oss avgård. Mamma, Pappa, Damon, meg og den store Saint Bernhards hunden vår som heter Tjompen, trøkt sammen i bilen i et par timer. Jeg gleder meg veldig til å se Cameron igjen. Han er en herlig gutt og de siste årene tror jeg kanskje at jeg har fått en del følelser for han. Jeg satt og tenkte over dette med musikk på ørene når bilen endelig svingte opp i oppkjørselen til mormor og morfar.
