KAPITTEL 26
CAMERON:
Jeg hoppet inn i en grå taxi rett utenfor flyplassen. Sjåføren som hadde sovet, skvatt opp og hoppet i setet.Jeg fortalte addresen og ba han kjøre så fort som mulig og før jeg rakk å lukke døra, svingte sjåføren bilen ut fra parkeringen.
Kjøreturen ville vare i ca 20 minutter og jeg var sikker på at det kom til å bli de mest nervepirrende minuttene i mitt liv.Jeg trommet hendene opp og ned på bagasjen som jeg hadde på fanget. Sjåføren kastet ett blikk på meg i ny og ne. Han må tro jeg er gal.
Men hvis jeg kommer fram og ikke finner Sigrid...Da, da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.Jeg har ikke muligheten til å følge etter henne, bilen til manma står på flyplassen og det hadde vært min eneste brukbare mulighet til å få tak i henne.
På en annen side, hvis jeg kommer fram og hun er der. Hva skal jeg si først, hvordan skal jeg gå fram uten at hun løper vekk fra meg?Jeg må gå forsiktig frem. Starte med å si at jeg må fortelle henne noe. Så sier jeg at jeg har vært fryktelig dum, men at det var en grunn til det.
Hun kommer til å se på meg med ett forvirret blikk, så kommer hun kanskje til å forstå.Jeg forventer ikke at alt skal bli akkurat sånn som det var, men at jeg i det minste kan få en sjanse til å fikse det slik at det kan bli sånn som det var.
MARTE: (I AUSTRALIA)
Jeg, Mandy og Mari lå inne på hotellrommet og snakket. Dette hadde vi gjort veldig mye løpet av de siste dagene.Samtalene våres handlet mest om Sigrid faktisk ville tro på det Cameron fortalte henne og om hun ville tilgi han, hvis han i det heletatt rakk frem til henne i tidet..
"For både Cameron og hennes egendel håper jeg at hun tilgir han" sa Mari og løftet det ene øyebrynet. Hun halveis satt og halveis lå i den enete lenestolen på hotelrommet. Mandy lå på magen i sofaen med rynker i pannen. Det så ut som om hun tenkte hardt på det Mari hadde sagt.
"Ja, men samtidig så passer de ikke helt sammen, jeg mener. Cameron er kjempe populær og har masse venner. Sigrid derimot virker ikke helt som den populære typen, men hv" Mandy så forskrekket bort på meg i det jeg avbrøt henne.
"Du vet jo ingenting om det, hvis de liker hverandre har det ingenting å si om den ene er populær og den andre ikke" Sa jeg og prøvde å ikke klikke helt på Mandy. Mandy tvinnet håret mellom fingrene og himlet med øynene. "Jaja, som du sier" sa hun med en sarkastisk stemme.
Håper virkelig Sigrid og Cameron fikser opp slik at jeg slipper å spille rolle som mega støttende venn når jeg kommer hjem. Ikke at jeg har noe i mot det, for jeg må hjelpe vennene mine, men jeg gjerne slippe unna gråting, isspising og såpeserier flere dager i strekk.
Cameron: (I Taxi'n)
"Kom igjen da! Er det virkelig mulig" jeg løftet hendene i været og sukket oppgitt over å treffe på enda ett rødt lyskrysst av sikkert femten stk, vel i hvert fall ti stykker.. Om det er mulig å ha mer uflaks vil jeg ikke finne ut.
Akkurat nå som jeg er så stresset skal jo så klart dette skje, er det ikke typisk. Jeg klappet hendene på låret og slikket nervøst leppa mens jeg øvde på hva jeg skulle si inni hode. Det var vansklig å finne en start på samtalen. Kanskje jeg bare skal løpe og kysse henne? Nei, det vil ikke funke. Hun hadde kommet til å slå meg og tro at jeg er helt dust som innbiler seg at jeg bare kan kysse henne uten videre etter dette.
Jeg må komme opp med en bedre måte å fortelle henne hvordan det skjedde. Lurer på om hun i det heletatt vil tro på at jeg ble dopa ned av min egen beste venn. Kanskje hvis Nash forteller henne at han faktisk gjorde det, men hun kan fortsatt tro at jeg har tvunget han til å si det...Hvorfor må alt være så komplisert? Kanskje jeg bare skal gi opp og la henne gå.
Jeg er ikke god nok for henne, hun fortjener noen som behandler henne med respekt. Hodet mitt var fult av fæle tanker om hva som kunne skje og jeg begynte å føle meg en smule svimmel. Har jeg rett? Burde jeg gi opp drømmejenta mi for at hun skal bli lykkelig. Taxisjåføren byttet radiokanal og sangen "Let her go" av passenger spilte på radion.
"You only love her if you let her go". Det blir for mye for meg, hvis jeg elsker henne så skal jeg la henne gå? Da elsker jeg henne ikke, for jeg greier ikke å la lyset i livet mitt forsvinne. Da vil jeg heller sitte igjen med det faktum at jeg faktisk prøvde å beholde lyset. Akkurat i dette øyeblikket ga sangen ingen mening, men var det egentlig noe som ga mening i det heletatt for tiden?
SIGRID: (Fortsatt hos besteforeldrene)
Det virket som om tiden sto stille mens alle slurpet sakte av glassene sine. Mormor og søstra mi hadde en lang samtale gående, men siden tankene mine var på et helt annet sted hadde jeg ikke fått med meg så mye. Jeg unnskykldte meg for alle og gikk for å putte kofferten min inn i bilen til Lily. Tjompen kom tuslende bort til meg og la seg ned på ryggen. Jeg satte meg på huk vedsiden av han og klappet han litt på magen.
"Hva skal jeg gjøre, Tjompen?" Jeg hvisket lavt og så bort mot huset til Cameron. Mens resten av familien satt på verandaen på andre siden av huset lå jeg her og fikk trøst av hunden vår. Det er heller ikke lenge til jeg får vite hvilket college jeg kommer inn på og hvis jeg kommer inn på CCSD, California College San Diego er jeg nødt til å se Cameron vær dag. Jeg må snakke med han, men ikke enda. Jeg må få litt tid til å tenke gjennom alt sammen.
Jeg satta meg litt opp og så nedover gata. En bil kom sakte kjørende oppover. Taxi sto det på taket og når den kom til innkjørselen vår stoppet den. Døra åpnet seg til en gløtt og ble stående sånn, vinduene var sotet men du kunne så vidt skimte en skikkelse inne i taxi. Døren åpnet seg helt opp og Cameron kom til syne. Munnen min datt opp samtidig som jeg brå reiste meg opp fra bakken. Øynene hans møtte mine og de ble øyeblikkelig låst, jeg kunne ikke flytte de. Kroppen min ble helt lammet og hjertet stakk av smerte og savn. Øynene hans virket alvorlige og han kastet på håret mens han kom nærmere.
Hele kroppen min var skjelvend, hadde jeg virkelig savnet han så mye? Synet av han var uutholdelig, jeg hadde bare lyst til å hoppe inn i armene hans og tilgi han, men jeg har virkelig mer verdighet enn som så. Han var nå en meter i fra meg og der stoppet han. Vi ble stående en stund og hørte latteren fra familien min bak huset, før han slikket leppene sine og sa:
Endelig oppdatering! Beklager veldig for at jeg ikke har oppdatert, men som plaster på såret blir det dobbel oppdatering i dag<3
