KAPITTEL 11
MARTE:
Matthew stoppet bilen utenfor huset jeg bodde i. Som den gentlemannen han er så fulgte han meg til trappa. Sola var i ferd med å gå ned så den farget himmelen i vakre farger.
"Takk for en fantastisk aften" sa jeg og smilte til han i det vi nådde fram til trappa. Øynene hans hadde ett spesielt glimt som gjorde meg helt varm innvendig.
"Selv takk" sa han og så meg inn i øynene med ett smil møttes vi i ett romantisk kyss. Når vi slapp hverandre ville hele kroppen min at han skulle bli. Det gjorde vondt å se han gå ned mot bilen og i det han vinket farvel ble jeg varm i kinnen.
"SIGRID!" ropte jeg i det jeg dro opp døra. Jeg stoppet for å vente på svar. Ingen svarte.
"Halooooo?" ropte jeg igjen og gikk inn for å se etter henne, ingen på kjøkkenet eller i stua. Ingen tegn til liv sa jeg lavt for meg selv. Så gikk jeg opp. Heller ingen tegn til henne. Nå begynte jeg å bli litt bekymret.
CAMERON:
BANK, BANK, BANK. Noen banket desperat på døra. Jeg løp bort og
åpnet døra. Marte kom inn med et fortvilet blikk i ansiktet.
"Hva skjer?" spurte jeg henne.
"Har du sett Sigrid?"
"Neeeei" svarte jeg litt nølende og så bestemt på Marte.
"Jeg kan ikke finne henne noen steder" sa hun og så på meg med ett trygglende blikk.
Nash kom ned trappa. Han hadde hørt alt vi hadde snakket om.
"Jeg så at hun gikk mot strandveien iført joggetøy" sa han og så bort mot oss.
"Men det er ett par timer siden" fortsatte han.
"La oss dra å lete etter henne" sa jeg bekymret og gikk mot døra. Begge fulgte etter meg ut i bilen og vi dro avsted.
Vi kjørte inn på grusveien hun hadde løpt.
"Stopp!" ropte Marte. Jeg gjorde som hun sa og stoppet bilen. Hun gikk ut av bilen og kom straks inn igjen med en telefon i hånda. Det var mobilen til Sigrid. Jeg så fra Marte til Nash, tilbake til Marte igjen. Begge så på meg i sjokk. Inni meg skjønte jeg med engang hvem det var som sto bak dette , men det var noe jeg måtte fikse på egen hånd.
"Hva er det du vet som vi ikke vet?" Spurte Marte med ett mistenksomt blikk.
"Ikke noe" svarte jeg rask og prøvde å skjule det så godt jeg kunne. Hun stirret fortsatt mistenksomt bort på meg. Nash satt bare å så på det som skjedde, men jeg merket at han stirret på meg i tvil.
SIGRID:
Det var mørkt når jeg kom til bevisthet igjen. Jeg var bunnet til en stol med henden bak på ryggen og bind for øynene, det var ikke så rart at det var mørkt da. Ingen viste hvor jeg var, ikke jeg selv engang. Men jeg hadde nok sittet slik en stund for jeg begynte å få skikkelig vondt i rumpa.
Jeg hadde lyst til å skrike ut i panikk, men turte ikke. Ingen kunne jo vite hva som er i mørket. Ovenpå kunne man høre skritt så det måtte være i ett hus eller i alle fall en byggning. Skrittene fortsatte bortover gulvet. Man kunne høre en dør som knirket ett stykke unna. Lydene av fotstepp fortsatte ned en trapp og nærmet seg farlig fort.
"Hvem er det?" Spurte jeg forsiktig med en skjelvende stemme.
Skrittene fortsatte, men personen ignorerte meg. Jeg følte frykten krabbe oppover i ryggen og endte i en frysning. Det kunne aldri love godt. Alle følelsene i kroppen min bygget seg opp i ett raserianfall som bare måtte ut.
"Svar meg da for F*en! Jeg orker ikke å sitte her i stilhet uten å vite en dritt av hva som skjer! Fortell meg!" ropte jeg ut. En hånd kom over munnen min og alt ble svart. igjen.....
Les historien til @mrstcaniff som heter Magcon. Den er veldig bra :)
