KAPITTEL 12
SIGRID:
Øynene mine åpnet seg sakte. Dette var andre gangen jeg våknet etter å ha vært bevistløs på...gud vet hvor lenge jeg har vært her. Det var ingeting å se, bare mørket. Rommet var mørkt, pluss at jeg fortsatt hadde bind for øynene. Hele kroppen var klam og ekkel, en dusj hadde vært som en drøm akkurat nå.
Jeg satt og konsentrerte meg om å puste normalt for å ikke svime av. Hjernen min tenkte tusen tanker på engang og nektet å stoppe. Ro deg ned hvisket jeg til meg selv i det jeg ble avbrutt av en annen person som befant seg i rommet.
"Slapp av. kjæresten din kommer nok snart for å redde deg"
sa en skjærene stemme og lo en irriterende latter. Det var noe veldig kjent med den stemmen, men det tok noen få sekunder før jeg fikk kobblet den til en person. Det gikk opp ett lys
når jeg skjønte hvem som hadde bortført meg. Bare jeg hadde vist navnet til personen...
CAMERON:
Det begynte å bli mørkt, kvelden nærmet seg sakte. Nash satt i stua, Marte hadde gått tilbake til nabohuset og Matthew var på besøk hos noen andre venner som han kjente her i California.
Jeg var på rommet mitt for å finne alt som kunne komme til nytte i kveld. Ingen andre viste hva jeg hadde i planene bortsett fra meg. Jeg alene skulle redde Sigrid. Det kom til å bli vanskelig, men jeg måtte prøve.
Jeg kunne ikke ringe politiet og jeg hadde overtalt Marte om å ikke ringe før i morgen tidlig. Bare i tilfelle Sigrid skulle dukke opp i løpet av natten hadde jeg sagt til henne.
Klokka på Iphonen viste 23.00 når Nash endelig gikk i dusjen. Nå kunne jeg trygt snike meg ut uten at han merket det. I det jeg gikk forbi kjøkkenbenken grep jeg tak i bilnøkkelene og fortsatte bestemt ut døra.
Den kjølige lufta slo i mot meg og jeg angret på valget av klær. En tynn genser og olabuke. Lysene på bilen blinket i det jeg trykket inn låsknappen på nøkkelen.
Jeg var ganske sikker på hvem som hadde tatt Sigrid på grunn av noe som hadde skjedd den dagen vi var på stranda. Jeg håper bare at jeg har rett slik at jeg ikke driter meg ut.
Bilen min svingte inn i gaten til ett annet nabolag. Heldigvis langt unne vårt eget. For å være diskré parkerte jeg bilen ett kvartal unna huset jeg skulle til. Hvis jeg kjente personen som bodde der hadde den personen garantert folk på vakt for seg. Og jeg hadde tenkt til å greie dette.
SIGRID:
"Hvem er du?" spurte jeg irritert for å sjekke om jeg hadde rett. Lei av å være borført uten å vite av hvem eller hvorfor. Personen i rommet lo litt og sa
"Du vet det allerede så hvorfor skal jeg si det?"
"Bare si det" sa jeg fort i en likegyldig tone.
"Ashley Greyl" sa Ashley. Det var jenta fra stranda. Jeg kjente igjen stemmen fra jenta som satt nærmest Camron på stranda.
"Såååå Ashley" sa jeg i en overlegen stemme og fortsatte
"Hva er planene din? Å Holde meg her slik at du får Cameron for deg selv. Presse han til å bli sammen med deg?"
Hun lo en fæl latter og stoppet brått. Den latteren kunne gitt hvem som helst gåsehud. Jeg kjente de dukke opp i nakken og på armene.
"Dumme, Dumme Sigrid...Skjønner du ingenting? Jeg vil ikke bli sammen med Cameron"
Jeg lot ordene hennes synke inn litt. Men hvis hun ikke ønsket å ta Cameron fra meg...Hva var planen hennes da?
CAMERON:
Jeg gikk ut av bilen og begynte å snike meg sakte bortover gata. Når jeg endelig kunne se huset litt lenger borte så jeg at det var lys i flere av vinduene.
Taktikken min var å titte inn i alle rommene med lys og deretter lyse forsiktig inn i alle rommene uten lys. For håpentligvis fant jeg ut hvor Sigrid var i løpet av natta og fikk redder henne ut.
Nå var huset rett foran meg og jeg hadde ikke sett en sjel på veien. Snakk om flaks tenkte jeg. Plutselig fikk en hånd tak i skulderen min og dro meg bakover. Jeg forsøkte å skrike men en annen hånd la seg over munnen min og gjorde det nytte løst.
