KAPITTEL 4
Jeg gikk ned innkjørselen, bortover veien og opp innkjørselen til Cameron. Døra til den svære villaen sto oppe så jeg stakk hodet inn og ropte.
"Gutter! Er dere klare?" Ikke noe svar så jeg gikk inn. Inne i stua lå alle og spilte videospill med høylyd på. De så meg ikke før jeg passerte tv'en.
"Hei, du står i veien!" ropte Cameron i en spøkfull tone.
"Da går jeg da" sa jeg og gikk mot døra og latet som om jeg ble fornærmet.
"Nei, ikke gå. Jeg bare tulla med deg" sa han og spratt fort opp av stolen han satt i. Jeg snudde meg og lo.
"Jeg har savna deg og humoren din" sa Cameron og bokset meg forsiktig i armen og ga meg ett lekentblikk.
" Jeg har savnet deg også" svarte jeg og smilte ett lurt smil. Så kjente jeg at jeg fikk sommerfugler i magen når blikket mitt møtte Camerons. Slik sto vi å så på hverandre før vi ble avbrutt.
Cameron:
Hun sto og så på meg med de nydlige øynene sine. Da begynte jeg å skjønne hvor mye jeg egentlig likte henne.
"Kom igjen da, turtelduer! Dette kan dere gjøre senere. Nå skal vi på stranda" Ropte Matthew og løp mot døra med armene i været.
Jeg fortet meg mot døra. Ingen skulle få se at jeg rødmet. Selv om alle viste at jeg likte henne unntatt hun selv...
Sigrid:
Jeg så bort slik at de ikke kunne se rødfargen som var i ferd med å spre seg i kinnene mine. Jeg ville ikke at de skulle se det nå.
Alle begynte å gå gjennom kjøkkenet og ut døra så jeg fulgte rolig etter. Foran meg gikk Nash og så ned i gulvet. Jeg begynner å bli skikkelig nysjerrig på hvorfor han oppfører seg slik. Kanskje han er litt tilbake stående eller noe sånt...
Jeg kastet brått tanken bort når Matthew begynte å synge for full hals.
"¿VAMOS A LA PLAYA?"
Men lengre kom han ikke før han datt i bakke i en skikkelig latterkrampe av seg selv. Nash lo så han holdt på å grine. Vi fant alle ut at Matthew ikke var den flinkest til å synge. For det der låt mildt sagt ikke så veldig fint.....Cameron så på meg og lo.
PÅ STRANDA:
Når vi endelig kom ned på stranda begynte vi å kaste ball. Det var rundt middagstider så akkurat nå var det nesten ingen andre på stranda. Vi kunne bråke så mye vi ville i den hvite sanda. Vannet var så blått at det skapte fantastisk kontraster mot himmelen som badet i den røde solnedgangen. Jeg rakk ikke å studere det noe mer før Cameron kastet ballen til meg.
Derfor kom både Nash og Matthew mot meg for å ta den. Plutselig ble det meg og Cameron mot Nash og Matt. Jeg brå snudde meg for å løpe, men krasjet inn i Nash. Nash falt bakover i sanden og jeg falt over han med ballen i hendene.
Nash:
ÅÅ, shitt. Hun lå oppå meg..Hva jeg skal jeg gjøre? Hun så på meg så jeg smilte til henne i panikk. Endelig rullet hun av. Jeg vil ikke at jeg skal bli forelsket i henne. Hun er Cameron sin. Selv om hun virker helt fantastisk så kan jeg ikke bli sammen med henne. Da ville jeg vært en skikkelig dårlig venn.
Sigrid:
Når vi lå der på bakken så jeg på Nash.
Han sendte meg ett beskjedent smil. Jeg så på han en stund før jeg fikk rullet meg av han. Cameron kom bort og hjalp oss opp på bena.
"Gikk det bra med dere?" spurte han i en bekymret tone og så på meg. Han så så søt ut når han så bekymret ut. Små rynker i panna og det skjeve smilet.
"Det gikk bra med meg, men jeg vet ikke med Nash" svarte jeg og så ned mot Nash som var i ferd med å reise seg.
"Ingen skade skjedd" Sa Nash og ungikk øyekontakt med meg. Jeg så mot han, men plutselig befant jeg meg i armene til Cameron og blikket mitt ble dratt bort fra Nash.
"Ut mot havet" ropte Cameron og løp mot vannet. Jeg slo armene rundt halsen hans og lo. Plutselig kastet han seg ned i vannet med meg. Hodene våres stakk leende opp av vannet. Vi så på hverandre og smilte i noe som virkert som en evighet. Der var de endlig... Sommerfuglene i magen hadde våknet til liv. Verdens herligste følelse. De hadde jeg ventet på i ett helt år. De våknet etter bare noen få timer med Cameron.
Matthew:
"Ntåå, se på de to a" sa jeg til Nash. For å bryte stillheten. Han hadde blitt så stille og rar. Lurer på hva som går av han..Jeg får muntre han opp tenkte jeg så jeg dro han med meg mot vannet. Så begynte jeg å sprute vann på Sigrid og Cameron.
Sigrid:
Matthew og Nash hadde kommet etter oss så de begynte å sprute vann.
"Turtelduer" ropte Matthew igjen. Jeg rødmet og når jeg så bort på Cameron oppdaget jeg at han gjorde det samme.
Han sendt meg ett smil som sa, beklager jeg kan ikke noe for det. Samtidig var det det søteste smilet jeg har sett noen gang. Jeg kastet meg bort til han og ga han en klem.
Cameron:
Jeg smilte ett uskyldig smil til Sigrid når hun så at jeg hadde rødmet. Jeg trodde hun skulle overse det men der tok jeg feil. Hun hadde kastet seg mot meg i en klem. Jeg gjengjeldte klemmen.
Vi sto slik en stund før hun slapp taket og kastet seg på ryggen i vannet. Jeg kastet meg også bakover i vannet og smilte ved tankene på at hver dag i sommerferien kunne bli akkurat som denne. Så så jeg bort på Sigrid og smilte enda mer.
