KAPITTEL 3
Sigrid:
Sammen med han sto nemmelig to andre dødskjekke gutter. Gud var virkelig med meg i dag. Da jeg kom ned til de fikk jeg en klem av Cameron og han presenterte meg for de andre guttene.
"Hei, Sigrid! Du må hilse på Nash og Matthew". Jeg tok begge i hånda og hilste pent.
Nash var høy med ganske mørkt hår og skikkelig blå øyne. Matthew hadde derimot brune øyne, brunt hår og en liten føflekk midt på nesa.
" Vil du bli med oss ned på stranda?" spurte Cameron. Jaaaa, skreik jeg inni meg, men jeg viste at det snart var mat.
"Vi skal snart ha middag, så jeg kan ikke" Svarte jeg og møtte de brune varme øynene hans.
"Åja". sukket han, tydelig skuffet og så ned.
"Men jeg kan sikkert bli med etter at vi har spist" sa jeg fort for å ikke skuffe han.
"Supert, kom bort til huset mitt når du er klar" sa han med ett smil.
"Hade, så lenge" sa jeg og smilte til de i det de gikk.
Nash og Matthew holdt seg litt i bakgrunnen. Og når jeg møtte blikket til Nash så han fort bort. Akkurat som om han var redd for meg. Merkelig tenkte jeg, men han møtte meg jo nettopp, så kanskje han bare er sjenert.
Cameron:
Åå, som jeg har savnet Sigrid. Det er synd hun bare er her på sommeren. Hun er så fantastisk. Jeg har fortalt masse om henne til Matt og Nash. Så de har nok skjønt at jeg liker henne, men det bryr meg ikke. Håper bare at hun liker meg tilbake. Gleder meg til vi skal på stranda.
Sigrid:
Etter middag tok jeg med meg baggen min opp på rommet som bestemor hadde ordnet til meg. Der fant jeg fram bikinien og tok den på slik at jeg hadde den under olashortsen og toppen.
Jeg gikk mot trappa, men halveis ned kom jeg på at jeg hadde glemt håndkle og solkrem. Typisk meg å glemme de viktigste tingene...tenkte jeg mens jeg snudde for å hente det.
Endelig kunne jeg komme meg avsted, men neida.
"Hvor skal du?" spurte Damon når han så meg gå mot døra.
"Stranda" svarte jeg kort.
"Jeg vil være med!" ropte han.
"Nei, det kan du ikke" sa jeg irritert og prøvde å gå før han fikk sagt noe mer.
"Det er urettferdig!" ropte han i det døra lukket seg bak meg.
Jeg gikk ned innkjørselen og bort mot huset til Cameron. Kan ikke si at jeg gruet meg til vi skulle på stranda. Jeg gledet meg så mye at det kriblet i magen bare ved tanken på å se Cameron skjorte løs.
