Kapittel 9
Cameron:
Jeg lå i sola og stekte meg. Sigrid hadde gått for å skifte, men hun hadde enda ikke kommet tilbake. Burde jeg bli bekymret? Nei, jeg kastet bekymringene i fra meg og tenkte at jenter pleier jo å bruke litt tid på sånt. Jeg la meg ned igjen og bestemte meg for å gå etter hvis hun ikke var tilbake inne ti minutt. Men når jeg prøvde å nyte sola kom det plutselig noe i veien.
"Heeeei" sa det overmeg. Jeg skygget for sola med hånda og så fire jenter foran meg. Flott, på'n igjen. Aldri fred å få tenkte jeg før jeg puttet på ett smil på munnen og sa:
"Hei, jenter? Skjer?" De smilte mot meg og greide nesten ikke å stå stille. De satte seg ned rundt meg uten å si noe mer. Hva skulle jeg gjøre? Jeg kan ikke bare si at de skal stikke.
Sigrid:
Jeg hadde sittet inne i skiftehuset i en halvtime og ingen hadde hørt meg i løpet av den tiden. Skuffende at Cameron ikke hadde kommet etter for å sjekke hvor det ble av meg.
Men jeg antar at hvis man skal få ting fikset, så må man fikse det selv tenkte jeg og studerte huset innvendig. Det hadde en lufteluke helt øverst. Bingo! Jeg satte den ene foten på dørhåndtaket og heiset meg opp til hendene fikk tak over døra. Jeg løftet den ene hånda bort til luka. Prøvde å dytte den løs, men det gikk ikke. Så mens jeg balanserte en fot oppå håndtaket. Fikk luken smake på ett karaktespark fra det andre benet.
"Hoiiia" sa jeg bare for moroskyld når luka falt ned. Jeg smilte selvtilfreds og kastet meg mot luka. Jeg heiste meg opp med armene. Overkroppen var ute, men rumpa og beina var igjen inne. Jeg ble litt redd når jeg så hvor langt ned det var...Jeg svelget en klump i halsen og sa høyt for meg selv
"Det er helt sikkert de teite jentene som har låst meg inne. Men når jeg kommer ut her i fra så lover jeg at de skal få så....." før jeg rakk å fulføre setningen. Vippet overkroppen seg ned slik at beina og rumpa fulgte etter.
Jeg møtte bakken i ett kraftig sammenstøt. Jeg fikk reist meg sakte og klødde meg i hodet. Det der var ikke helt planlagt tenkte jeg og plutselig kjente jeg en stor smerte i den venstre armen, men armen så helt fin ut. Den var i hvert fall ikle brukket. Etter å ha reist meg børstet jeg bort sand fra klærne.
Jeg gikk mot framsiden av skiftehuset og gikk mot plassen vår lengre bort på stranda. Når jeg var nesten framme stoppet jeg og rynket på nesa. Der håndkle mitt skulle ha ligget urørt. satt det en haug av jenter. Det var jentene som hadde sendt meg stygge blikk og garantert stengt meg inne. Og der satt Cameron MIDT i klynga.
Han snudde på hodet og så meg rett i øynene. Jeg stivnet til og ble lei meg, men så gikk det over til sinne. Jeg snudde meg brått og løp bort. Ikke nok med at han ikke hadde kommet etter meg, men han satt også og flørtet med andre jenter.
Nash:
Jeg så Sigrid komme fra baksiden av skiftehuset. Døra var blokert med en stol. Da skjønte jeg straks at det hadde skjedd noe. Jeg fulgte henne med øynene i det hun gikk bortover stranda. Hun gikk mot Cameron, men løp straks bort når hun så jentene som satt ved han. Stakkars, hun ble sikkert helt knust.
Slik som de jentene hadde sett på Sigrid gjettet jeg at de garantert hadde noe å gjøre med det som har skjedd. Cameron skulle til å løpe etter Sigrid, men ble heftet av jentene. Så skjønte jeg at hun kunne trenge min hjelp nå.
Jeg løp opp til parkeringsplassen og fant henne sittene ved bussholdeplassen på en utslitt trebenk. Hodet mitt kvernet rundt for å finne de rette ordene å si mens jeg satte meg ned ved siden av henne. Krakken knirket litt.
"Går det bra?" spurte jeg og så på bort henne. Øynene hennes var fylt av tårer når de møtte mine og hun greide ikke å snakke. Jeg dro henne inn i en klem for å trøste henne. Men da greide hun ikke å holde inne tårene lenger. Hun kastet armene rundt meg og gråt.
"Kan du kjøre meg hjem?" hikstet hun fram mellom hulkene. Jeg nikket og tok henne med til bilen. Camron kom løpende, men før han fikk tatt tak i Sigrid hadde hun hoppet inn i bilen og låst. Cameron så på meg med sinte øyne og sa.
"Hva er det du driver med?" Jeg forklarte Cameron at hun hadde bedt meg om å kjøre henne hjem. Han bare sto der helt stille mens jeg gikk inn i bilen. Når vi kjørte ut av parkeringsplassen sto han fortsatt å stirret på bilen, det gjorde han helt til vi var ute av synet. Man kunne nesten føle smerten hans bare ved å se på han. Jeg brøt stillheten og sa:
"Vet du hvem som låste deg inne i huset?" Jeg så fort på henne før jeg måtte se på veien igjen.
"Jeg er ganske sikker på at det var de jentene som satt ved Cameron. De så så stygt på meg i det jeg gikk forbi dem på stranda og alt peker mot at det var dem"
Jeg nikket for å vise at jeg forsto hva hun mente.
"Hvorfor har du vært så rar mot meg egentlig?" Kom det plutselig fra henne etter en stund med stillhet. Hun stirret på meg med store øyne. Jeg sukket og tok sats før jeg forklarte alt:
"Cameron og jeg har vært gode venner lenge. Og alltid er det han som har fått alle jentene. Jeg er lei av at han alltid er så lykkelig mens jeg er en enslig
stakkar" Han lo nervøst og fortet seg å si:
"Men han har aldri sett så lykkelig ut som han gjør når han er med deg. Du er helt spesiel for han. La han få ordne opp og forklare seg. Jeg er ganske sikker på at han bare snakket med de jentene for å beholde fansen sin. Du vet jo at de betyr alt for han"
Jeg så at Sigrid tenkte hardt etter alt jeg hadde sagt.
Sigrid:
Når jeg hørte på det Nash fortalte så skjønner jeg jo at han kan føle seg litt ensom. Kanskje jeg kunne hjelpe han litt med det...Nash stoppet bilen framfor huset til mormor og morfar og han så på meg før han sa:
"Gi Cameron en sjanse til å ordne opp."
"Jeg skal tenke på det. Tusen takk for at de kjørte meg" svarte jeg og lukket bildøra.
Mens jeg hadde snakket med Nash i bilen hadde jeg helt glemt av hva som hadde skjedd på stranda. Lurer på om det Nash sa om Cameron var sant.
