KAPITTEL 20
SIGRID:
Flyet landet til min glede trygt på flystripen. Ut av vinduene kunne jeg se varme bølger som steg opp av den nylagte asfalten. Shawn var fortsatt trøtt så jeg måtte husje på han slik at vi ikke gikk ut til slutt. Jeg ville komme meg ut så fort som mulig, store folke mengder har jeg aldri vært noe særlig glad i og nå befant jeg meg midt inni en. Det var et stort fly så det var mange mennesker ombord og i et øyeblikk hadde jeg mistet alle kjente ut av syne, men plutselig fikk jeg øye på Shawn igjen, han var på bunnen av trappen. Heten ble slått mot meg i det vi gikk ut av flyet. Det var en herlig følelse som for gjennom kroppen. Den fikk meg til å tenke på Cameron, det var nesten slik han fikk meg til å føle når han kysset meg. Men samtidig så var det ikke en følelse man kan sette helt ord på. Du må virkelig bare kjenne den selv. Den er liksom så varm og betryggende.
Jeg tok endelig igjen Shawn og for å være på den sikkre siden tok jeg tak i hånden hans. Han snudde seg brått rundt og så ned på hendene så, så han opp på meg. Han sendte meg ett lite smil når han skjønte at det bare var meg og ikke en totalt fremmed. Shawn var så snill og varmhjertig, bare i løpet av de få timene vi har kjent hverandre har vi rukket å bli ganske gode venner. Det viser seg at vi har en del ting til felles, som foreksempel han liker hunder, gitar, sport og han velger jordbærsmak framfor sjokolade. Men jeg tenker ikke på det her som ting en kjæreste burde ha, men ting som en god venn burde ha. Altså en venn man kan snakke med om alt som skjer og det trenger jeg nå siden Marte også har fått kjæreste rekker vi nesten aldri å snakke om gutter slik vi pleide. Ikke at jeg kan snakke om gutter med Shawn, det hadde blitt rart.
Når vi hadde funnet igjen de andre og fått tak i bagasjen gikk vi til bussen magcon hadde leid til annledningen. Vi la bagasjen i bagasjelukene før vi steg inn på den store hvite bussen. Jeg gikk innover gangen i bussen og fant Cameron som satt alene. Munnen hans formet ett smil når han så meg og strakte ut hendene. Jeg satte meg på setet ved siden av han og la armene rundt han.
"Hei jenta mi, hvordan har du det?" Hvisket han meg inn i øret og begynte å styrke meg i bakhodet. Når han hvisket ble stemmen hans så deilig og hås. Jeg ville bare bevare dette øyeblikket for alltid. Etter den lange flyreisen var dette virkelig det jeg trengte.
"Det går bra...Det gjør i hvertfall det nå" hvisket jeg tilbake og la hodet mitt hvilende oppå skulderen hans. Han flytte litt på seg slik at munnen hans lå helt inntil øret mitt og hvisket ordene som virkelig fikk kroppen min til å bli enda ett hakk varmere, enn det man skulle tro var mulig. I hvert fall når man satt inni i en kokvarm buss i Australia midt på sommeren.
"Alt jeg vil er å forsikre meg om at du har det bra for resten av livet." Ordene hans hadde så stor påvirkning på meg. Vi har alltid snakket åpent om følelsene vi har for hverandre etter at vi ble sammen, men ikke så alvorlig. Bare lette utsagn som jeg elsker deg eller du er mitt alt. Dette var liksom så fremmed for meg. Jeg viste ikke hva jeg skulle svare eller gjøre. Jeg bare satt helt stille og klemte han. Det var det eneste jeg kunne gjøre nå. Lukten av han og følelsen av at han klemte meg tilbake var bare helt helrig. Tenk å være så herlig å få oppleve at noen som du virkelig elsker elsker deg tilbake minst like mye. Det er en følelse jeg unner alle mennesker.
"Går det bra?" Cameron dro seg unna og så litt usikkert bort på meg. Jeg fikk han nok til å føle seg usikker når jeg ikke svarte. Men samtidig viste jeg ikke hva jeg skulle svare han. Jeg kom til å si noe dumt slik at han ikke ville være sammen med han. Så ville vi gå resten av livet uten å snakke sammen. Nei, herregud nå må jeg skjerpe meg, hvor kommer all denne usikkerheten fra. Det er jo bare å være ærlig med han. Ærlighet varer lengst.
"Ja..det...Det går fint. Jeg viste bare ikke....ææ. Jeg viste bare ikke hva jeg skulle si når du sa det. Det var så snilt av deg og jeg ble helt paff. Så ble jeg redd for at jeg skulle si noe dumt og skremme deg bort" Jeg trakk pusten dypt når jeg var ferdig. Han så bare bort på meg uten å vise noen følelser, han jobbet nok litt med hva jeg akkurat hadde sagt. Så smilte han og dro meg inn i ett himmelsk kyss. Puuh, jeg begynte nesten å bli litt redd for at han syntes det jeg sa var helt på jorde, men kysset bekreftet at jeg tok feil.
Framme på hotellet som lå midt i Sydne sentrum sjekket vi inn og fikk utdelt rom. Jeg, Marte og Mari skulle sove på rom. Jeg kunne virkelig ikke vært mer glad for det. Og ja, Mandy skulle vist også sove med oss....Kan ikke helt beskrive gleden min for det akkurat nå. Den er ikke så veldig stor. Men noe som er stort er hotellet. Det er drit fint, innredet slik at alle møblene ser gammeldagse ut, men er moderne på samme tid. Vi tok heisen opp i tredje etasje og lette etter rom 128. Nederst i gangen fant vi rommet vårt og låste opp. Rommet var nydelig med hvite overflater og møbler med mørkt treverk. Oppå ett bord som sto midt på gulvet rett utenfor en kjøkkenøy sto det en stor vase med en svær bukket røderoser.
"Skal vi på bryluppsreise eller?" Sa Mandy og lo av sin egen vist med den irriterende latteren sin. Hun gikk mot bukketen for å se nærmere, jeg grep sjansjen og formet ordene "hjelp" med munnen og så bort på Marte og Mari. De sto der og så minst like skremte ut som meg av latteren hennes. Jeg lover deg at uansett hvor mange ganger du hører den vil den gi deg frysninger nedover ryggen. Du får lyst til å plante en knyttneve rett mellom øyne hennes. Og mens jeg så for meg en av mine knyttnever hvile i pannen til Mandy kom Cameron og la armene sine rundt livet mitt. Hodet hans hvilte han oppå skulderen min. Han kunne ikke valgt ett bedre tidspunkt å komme på enn akkurat dette. Han fikk øyeblikkelig alle tanker om å skade Mandy ut av hodet mitt.
"Vi har rom rett vedsiden av hverandre" Cameron så opp på meg med ett smil. Mandy snudde seg forkskremt rundt når hun hørte stemmen hans. Det var tydelig at hun ikke hadde lagt merke til ankomsten hans. Hun så bort på meg med ett ubetsemmelig blikk. Man kunne ikke helt bestemme om det var ett smil eller ett bitchblikk. Mer en blanding som endte i en utrolig stygg grimase. Etter at Cameron hadde forlatt rommet med Marte i helene fordi hun skulle finne Matthew gikk jeg inn på soverommet for å fikse i stand sengene. Når jeg kom inn på soverommet oppdaget jeg at vi hadde to dobbeltsenger....
"MARTE VI DELER SENG!" ropte jeg for full hals. Mandy og Mari kom inn på rommet. Og av blikket som Mari sendte meg kunne jeg bare dødd på stedet. Jeg kjempet for å holde latteren inne... Hun måtte dele seng med Mandy.
