Kapittel 22
Desperat prøvde jeg å få hjernen til å samarbeide med resten av kroppen. Jeg kan ikke stå her og stirre bort på mitt værste mareritt uten å gjøre noe. Marte hadde allerede forsvunnet bort til dansegulvet uten å merke at ingen fulgte etter henne så henne kunne jeg ikke spørre. Her sto jeg da. Forlatt alene midt i mitt livs største krise, med alkohol i blodet og en hjerne som ikke kunne tenke klart. Endelig begynte kroppen min å reagere. Den snudde seg brått rundt og bena satt på sprang. Jeg løp forbi bardisken, rundt flere folkegjenger og nærmet meg endelig utgangsdøra. Det føltes som om alt beveget seg, tak og vegger svulmet mot meg. Panikken begynte å slå inn, hva var planenen min? Sannheten er at jeg ikke har noen plan, jeg må bare komme meg unna alt det onde og vonde som jeg opplever inni meg. Magen er en eneste stor knute, det kjennes ut som om du skal ut på en scene foran hundrevis av mennesker. Mitt eneste ønske er at smerten jeg føler skal bli borte, jeg er desperat til å få den til å forsvinne. I det jeg kommer ut døra og den kjølige natteluften slår i mot meg som en vegg hører jeg lyden av skritt. Skrittene kommer nærmere jeg kan høre det tydelig. Hjertet mitt hopper over ett slag før bena min setter avsted igjen.
Tenk om det er Cameron. Tenk om han så meg og kommer løpende etter meg for å forklare. Han prøver sikkert å tenke ut en unnskyldning som jeg kan være dum nom til å kjøpe slik at han kan fortsette å ljuge meg midt opp i trynet hver eneste dag. Alt hatet i hele kroppen bygger seg opp og gir bena mine energi til å løpe enda fortere enn jeg trodde jeg hadde makt til. Jeg løp nedover steingata fra klubben og svingte inn i en mørk side gate.Skrittene som fulgte meg virket som om de kom nærmere og nærmere. Inni meg julbet jeg for at jeg hadde tatt skoene uten heler. Nedover den mørke gaten stakk det opp en stein av gata og jeg snublet framover. Jeg fikk brått satt bena under meg igjen før jeg hadde klasket i bakken. Langs denne gaten var det uheldigvis ikke noe gatelys og husene hadde nok slukket lysene for lengst så gaten lå i totalt mørke. Redd for å falle igjen sakket jeg farten en smule. Denne fart minskningen var nok til at personen bak fikk tatt innpå en hel del. Jeg skrudde opp farten igjen, men det var forsent. Personen kastet seg fram og fikk tak i armen min. I ett ryk ble jeg dratt bakover og kastet bakover inn i personen.
Vi falt bakover og etter å ha rullet ett par meter bakover på den kalde stein bakken endte jeg opp brystet til personen. Jeg satte hendene brått i baken for å skyve meg selv opp og komme meg unna Cameron. Men det var noe som ikke stemte med denne personen, det var ikke Cameron. Han satte seg opp og grep etter hendene mine. Jeg dro de til meg, men grepet var forsterkt og det nyttet ikke. Det var bekkmørkt hher og umulig å skimte konturen av ansiktet og noe annet.
"Slapp av, det er bare meg" Hjertet mitt roet ned ett par hakk når jeg kjente igjen den varme og beroligene stemmen til Jack G. Akkurat nå viste jeg ikke hva jeg skulle gjøre så jeg kastet meg ned på bakken og inn i armene hans. Han ble først sjokkert over handlingen min og viste nok ikke helt hva han skulle gjøre, men så omfavnet han meg i en stor klem. Hadde han sett hva som hadde hendt? Kom han for å trøste meg? Eller kom han etter bare for å passe på ei full jente som løp sinnsforvirret alene rundt i Syndey midt på natta? Helt ærlig så viste jeg ikke svaret på mitt eget spørsmål. Men det var egentlig godt å ikke være helt alene etter denne hendelsen. Han begynte å stryke meg på ryggen, det var akkurat som om han hadde skrudd opp trykket på en vannslange. Tårene presset på og jeg stoppet de ikke. Jeg gråt ukontrolert i noe som virket som en evighet mens skjorten til Jack begynte å veldig våt på den ene skulderen. Han bare satt der uten å si noe, kanskje han ventet til jeg ville fortelle det selv. Akkurat som han hadde hørt tankene mine sa han
"Vil du fortelle meg hva som har skjedd?" Han hadde altså ikke sett hva Cameron hadde gjort. Jeg satt en stund og snufset mens jeg lette etter ord som ikke var å finne. Han løftet hånden og tørket bort en tåre som rant nedover kinnet mitt. Han viste virkelig hvordan han skulle få folk til å føle seg bedre.Sakte åpnet jeg munnen og prøvde å fortelle alt som hadde skjedd uten å bryte sammen. Det er noe av det vanskligste jeg har gjort, å gjenfortelle ditt livs største mareritt er ikke noe jeg vil anbefale. Det er ett rent helvette. Med bare tre sammenbrudd hadde jeg fått fortalt han om hendelsen og alt jeg hadde på hjertet. Han satt og strøk meg på ryggen for å støtte meg igjennom det. Når jeg var ferdig med å frotelle, stoppet hånden på ryggen sakte opp og han ble helt stille. Det gjorde vondt at han ikke sa noe, jeg begynte sakte å reise meg for å gå. Også denne gangen tok han tak i armen min. Han dro meg ned i en ny klem.
"Hvis jeg hadde hatt ei så fantastisk jente som deg, ville jeg aldri ha gjort noe slik." Ordene han hvisket inn i øret mitt fikk knuten i magen til å krympe litt. Slik vi satt i en mørk bakgate midt på natten var som tatt rett ut i fra en film.
"Takk for at du kom etter meg" sa jeg med en skjelvende stemme. Han svarte ikke på dette, bare satt ved siden av meg og strøk meg på ryggen.
"Hva er planene din videre? Vil du at vi skal dra tilbake til hotellet?" Jeg følte at han stirret på meg gjennom mørket mens han snakket. Jeg strøk håret som hadde falt fram i ansiktet bak øret igjen og svarte han med en lav stemme.
"Ja, bare ikke tilbake til klubben så" I det jeg sa det siste lo han litt før han fisket fram telefonen sin. Han tastet inn nummeret til noen jeg antar var drosje sentralen i byen. Etter at han hadde bestilt en drojse reiste han seg og hjalp meg opp av bakken. Mens vi gikk bortover gata la han armen sin rundt meg og hjalp meg med å beholde balansen. Hvis folk hadde sett oss nå ville de tro at han var en slags sosialarbeier som hjalp en sinnsjuk alkoholiker med å få livet på rett kjør. Jeg lo litt av tanken før Cameron dukket opp igjen i tankene. Smilet forsvant fort og magen knuttet seg helt igjen.
Vi kom oss tilslutt tilbake til hotellet. Jack hadde sendt melding til de andre om at vi hadde dratt tilbake slik at de slapp å bekymre seg. Vi gikk inn i lobbyen og mot heisen. Nåt heisen åpnet seg var det heldigvis ingen der. Vi gikk inn og trykket på etasjen vår, dørene lukkes og heisen steg. Når den endelig stoppet åpnet dørene seg og vi gikk ut. På vei mot rommene våre møtte vi så klart moren til Cameron, Gina. Hun så med engang at noe var galt, løp mot meg og omfavnet meg i en varm og trøstene klem. Selv om dette føltes godt, føltes det så feil siden hun er moren til mitt livs største mareritt. Etter å ha kommet inn på rommet og fortalt henne alt satt både hun og Jack med sjokkerte uttrykk. Selv om Jack hadde hørt historien engang før, så han like sjokkert ut som Gina.
"Tenk at min Cameron kan ha gjort noe så fælt" Hu la hånden sin for munnen og så forskrekket bort på meg.
Litt kortere del enn vanlig, men lover at neste skal være laang!
Husk å stemme og kommenter, da går det fortere til neste oppdatering :)
Hva synes du om det Cameron gjorde?
-Sigrid :)
