KAPITTEL 19
SIGRID:
"Beep, Beep, Beep". Jeg våknet brått av alarmklokken som skrek på nattbordet. Klokken viste halv fire på natten. Jeg rullet meg over på ryggen, slik lå jeg og stirret oppi taket en stund. Tankene suste rundt som vanlig. Det var så typisk meg, overtenke ting til tusen. Men nå hadde det jo ikke skjedd noen galt på lenge så hvorfor overtenker jeg alt som faktisk er perfekt for en gangs skyld?
Det var den 20.Juli og avreise dagen hadde kommet fortere enn jeg forventet. I hvert fall når man tenker på at jeg skal være en uke sammen med Cameron i Australia. Ingenting i hele verden frister mer enn bildene av meg og Cameron som soler oss på en strand i Australia, som stadig dukker opp i hodet mitt. Håper at han ikke må være med magcon guttene hele tiden slik at vi får til til det.
Jeg våknet fra tankeland og kastet blikket mot klokka. Shit! Den var 3.45, det vil si at det bare er ett kvarter til Cameron og moren hans kommer for å plukker meg opp. Jeg sprang opp av senga og ut på badet. På vei inn slo jeg på lyset, men angret straks. Det blendende lyset stakk i øynene og gjorde humøret mitt betydelig dårligere enn det var av å måtte stå opp så tidlig. Samtidig var jeg så tissetreng, men det måtte vente. Jeg dro og hoppet på meg en jeans og ei t skjorte som jeg hadde lagt klar dagen før. Når skjorta gled forbi øynene slik at jeg kunne se igjen måtte jeg legge hånda over munnen for å holde meg fra å le høyt. Håret mitt sto til all kanter og t skjorta var bak fram. jeg fortet meg å snu skjorta, børste håret og ta på meg sminke for å se litt bedre ut.
Marte hadde sovet over hos Matthew så jeg slapp å vekke henne. De greier ikke å være i fra hverandre i mer enn noen få sekunder før de begynner å tekste, ringe eller få panikk.
Jeg skal vel ikke si så mye...Jeg og Cameron er ikke noe bedre. Vi tekster minst like mye som Marte og Matt. Og akkurat da begynte telefonen min å ringe ved vasken. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og grep etter telefonen. Fingrene mine ville ikke samarbeide og det tok litt tid før jeg endelig fikk svart. Det var Cameron.
"Hei, snupp. Vi er utenfor nå. Trenger du hjelp med baggen?" Å høre den søvnige stemmen snakke i den andre enden av telefonen gjorde kroppen min helt rar. Jeg ble plutselig så glad og trøttheten forsvant på ett blunk. å høre stemmen hans ga meg liksom gløden tilbake etter denne fæle morgenen.
"Heei. Neida, jeg greier nok å bære den selv" Sa jeg inn i telefonen med en litt søvning stemme. Det lo litt i andre enden så jeg antar at jeg hørtes mer søvnig ut enn jeg antok.
"Du greier sikkert å bære den, men du får ikke lov. Jeg kommer og hjelper deg, bare fort deg" Cameron la på. Han var så bestemt på å hjelpe meg heletiden og det er veldig søtt. Men jeg er faktisk ingen hjelpesløs unge. Noen ganger vil jeg gjøre ting selv uten at andre blander seg inn. Han skal hjelpe meg med alt og kommanderer meg rundt. Det er greit innimellom, men neste gang han ber meg om å gjøre noe så skal jeg sette foten ned.
Etter hvert ble jeg fornøyd med utseende og gikk for å hentet baggen på rommet og gikk stille ned trappen for å ikke vekke resten av huset. Alle hadde ønsket meg god tur før vi gikk og la oss slik at de slapp å stå opp klokka 4. Og jeg skjønner de godt. Det er altfor tidlig å stå opp for normale mennesker. Jeg gikk bort mot døra og åpnet opp. Og der sto Cameron som bestilt. Han smilte og gikk ett skritt nærmere før han plantet leppene sine på mine, det var godt med ett kyss når det var en hel natt siden det siste, hehe.
Etter kysset tok han bestemt baggen ut av hendene mine. Jeg ga han ett surt ansikt, men han bare klappet meg på hodet og gikk mot bilen. Jeg følte meg som en hund som diltet etter eieren sin. Jeg er virkelig ikke ett morgenmennekse. Bare små ting irriterer meg noe sjukt på morgen. Når vi kom ned på bilen kastet Cameron baggen min inn bak og åpnet døren for meg. Jeg smilte som takk og satte meg inn i bilen. Moren til Cameron satt i forsetet og når jeg kom inn så så hun på meg og lo. Jeg hadde blitt ganske godt kjent med henne i løpet av de siste årene. Hun er skikklig kul og ikke så veldig ulik Cameron må jeg si.n
