KAPPITEL 17
SIGRID: Mandy så bort på oss med to kull svarte øyne. Hjelp, hvis jeg ikke viste bedre ville jeg tro at hun var en vampyr, huden hennes var jo helt hvit og ansiktet hennes viste ingen følelser. Det var umulig å si om hun var sur, alvorlig eller mest usannsynelig, blid. Det virket som om vi sto der helt stille i en evighet med Mandy foran oss. Hendene hennes lå ned langs kroppen hennes, de var ikke knyttet, heldigvis. Jeg kunne ikke se ansiktet til Marte, hun sto litt foran meg, men jeg er nesten helt sikker på at hun er veldig usikker.
"Er du og Matthew sammen eller?" sa Mandy med en skjærende pipestemme og snudde seg mot speilet for å fikse det mørke trollhåret sitt. Stemmen fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min og det dukket opp bilder av hekser i hodet mitt. På armen dukket det opp småbulker og nakke hårene mine reiset seg. Marte snudde seg mot meg mens Mandy var opptatt av seg selv i speilet og så på meg med hevede øyebryn. Jeg sendte ett strengt blikk mot henne for å få henne til å svare Mandy. Marte snudde seg motvillig rundt, hendene hennes hadde knyttet seg.
"Ja, eller nja. Jeg tror vi er det, men det er ikke offisielt enda" Stemmen til Marte låt temmelig selvsikker i det hun uttalte ordene. Jeg tok ett skritt frem slik at jeg sto ved siden av henne og prøvde å putte på ett falskt smil til Mandy. Den svart hårede heksa puttet leppestiften i veska si og smakket leppene sammen før hun snudde seg mot oss igjen. Smilet hun hadde klistret på munnen var falskere enn rumpa til Nicki Minaj.
"Åja, hehe. Det var synd. Men Nash er veldig søt da, heheh" Latteren hennes var enda værre enn stemmen. Hva fader, hva er problemet hennes. Sier åpenlyst at hun er keen på Matthew, men siden han ikke er ledig så tar hun Nash i stedet. Jeg greide bare ikke å holde ordene inne, hun trenger å høre at hun ikke kan oppføre seg slik.
"Hvis du har tenkt til å stjele Matthew fra Marte, kan du like så godt bare gi opp. De har det kjempe fint sammen og trenger ingen drama queen rundt seg så skjerp deg" Etter alle ordene var ute hadde jeg lyst til å dra tunga ut av kjeftetn for å aldri snakke igjen. Jeg har aldri sagt noe slikt til noen i hele mitt liv og nå sa jeg det rett til ei jente jeg nesten ikke kjenner. Mandy satte opp ett forskrekket barbieansikt, så bort på meg med store øyner og la hånden sin over munnen. Når jeg fikk se reaksjonen hennes angret jeg ikke ett sekund for ordene jeg hadde sluppet ut.
"Ååååå, buhu. Hva har dere tenkt til å gjøre? Sladdre til Matthew. Han og jeg har kjent hverandre siden vi var små, han ville aldri trodd dere." Øynene hennes mørknet og ble smale. Hvis blikk kunne drepe hadde vi allerede ligget døde på gulvet. Jeg kjente pulsen min stige. Hjertet banket seg nesten ut av brystet og jeg knyttet nevene av sinne. Den kjerringa der skal få. Mandys ansikt endret seg til ett nedlatende ansikt og sa.
"Hvis dere ikke har noe fornuftig å så unnskyld meg" hun snudde på helene og marsjerte overlegent ut av toalettet. Jeg og Marte ble stående igjen som ett par spørsmålstegn. Jeg møtte blikket hennes og skjønte at hun tenkte det samme som meg. Hva i huleste skjedde akkurat? Jeg dro Marte inn i en kort klem og sa
" Drit i den kjerringa, hvis hun vil spille spill så skal vi spille som om vi kan alle reglene" Marte lo og så opp på meg med ett smil om munnen. Jeg stirret sint mot veggen og begynte å tenke ut hvordan vi skulle få overtaket på Mandy.
"La oss late som om ingenting har skjedd. Inntil videre" Sa Marte med med en bestemt stemme før jeg hadde rukket å tenke ut noe annet. Hun tok opp mobilen og sjekket klokka før hun puttet den ned i lommen igjen.
"Ja, det er det eneste vi kan gjøre akkurat nå" Sukket jeg. Vi gikk ut av toalettet og gikk tilbake til bordet. Mandy satt å flørtet med Nash mens Cameron og Matthew snakket sammen. Nash hadde verdens største smil om munnen og så skikklig forelsket ut. Det bare strålte av hele han. Nåde henne hvis hun våger å knuse hjertet hans. Da skal jeg personelig sørge for at det ikke bare blir ett knust hjerte. Cameron og Matthew så blidt opp på oss når vi kom fram til bordet.
"Endelig" Sa Cameron med en spøkefull tone og blunket til meg. Jeg smilte og satte meg ned overfor han. Rett etter at jeg hadde satt meg kjente jeg noe som rørte borti føttene mine under bordet. Jeg så bort på Cameron. Han prøvde å sette opp ett uskydlig smil, men mislyktes. Beina våres begynte å krangle under bordet. Men plutselig oppdaget jeg blikket til Mandy som stirre bitchy bort på meg. Jeg bare smilte tilbake for å irritere henne. Nå nektet jeg i alle fall å prøve å bli venn med henne.
Endelig kom Gloria gående mot oss med tallerkener i hånda. Alle satte seg opp med strak rygg for å se etter hva slags mat hun kom med. Hun smilte vennelig mot oss før hun sa
" Nuggetstallerken"og satte den ned foran meg med en forsiktig bevegelse. Jeg takket høffelig, men ventet med å spise til alle hadde fått maten sin. Cameron hadde bestilt spearribs og spiste grådig fort. Han så bort på meg midt i spisingen. Han hadde bollekinn av all maten og jeg lo meg i hjel npr han tygget. Han var så søt. Når han hadde svelget geipte han til meg på tull og strakte ut føttene sine under bordet igjen.
Etter at alle var sultne og mette dro vi hjem til Cameron for å henge der. I bilen snakket Cameron og jeg i ett kjør. Han og jeg går vist aldri tom for ting å snakke om. Akkurat nå så snakket vi om collage.
"Skal du på campus eller skal du skaffe deg leilighet" Cameron så nysjerrig bort på meg.
"Jeg tenkte å bo på campus, da slipper jeg å skaffe meg bil med engang" Svarte jeg og så på veien mens jeg lo litt av min egen latskap. Vi fortsatte samtalen og lo masse før han ble serriøs og sa
"Hva er greia med Mandy?" Han så bort på meg og rynket nesen. Jeg løftet på skuldrene. Jeg vil ikke fortelle om det som skjedde tidligere i dag jeg vil ikke skape noe drama ut av sinnsforvirra Mandy....Cameron så bort på meg med ett rart blikk før han festet blikket på veien igjen. Tror han at jeg har vært slem mot henne eller noe sånt. Håper virkelig ikke at Mandy har fortalt noe om det som skjedde på toalettet. Det kan hun umulig ha gjort, da hadde de nektet å snakke med Mandy. Hvis hun ikke fortalte noe annet enn det som skjedde.
"Vil du være med til Australia i sommerferien?" Jeg kom bråttt tilbake fra tankeland når jeg hørte Camerons sin stemme. Og når jeg oppfattet hva han hadde sagt kunne jeg nesten ikke tro det. Han så spent bort på meg. Tankene mine surret rundt, men tilsutt fant jeg det rikitige ordet.
"Ja! Det vil jeg gjerne" Jeg så minst like spent bort på han. Når han hørte svaret smilte han ett stort smil. Halve meg forventet at dette skulle være tull. En reise til Australia, det virket nesten uvirkelig. Men han fortalte meg mer detaljer og da skjønte jeg at det faktisk var sant.
"Vi skal dit med magcon, mamma skal være med så vi blir ikke helt alene. Av magcon gutta skal de fleste være med. Og jeg vet at Taylor har invitert med seg Mari. Kanskje Matthew også inviterer Marte? "
Resten av bilturen satt jeg bare å smilte. Cameron må tro at jeg har blitt tilbakestående men latteren hans fortalte meg at han skjønte hvorfor jeg smilte.
"Smilet ditt er veldig vakkert" Sa han flørtende, sommerfulglene var tilbake og alt var som normalt. Bortsett fra at jeg var den heldigste jente i verden akkurat nå. Resten av bilturen satt jeg og dagdrømte om Australia turen, jeg kan virkelig ikke vente.
Sjekk ut historien til @stinant som heter Magcon! Den er bra<3
