Middlemist

Syv å tyve

"Nei. Jeg vil se deg drepe henne," sier Bernardo glisende, og jeg ser sjokkert på ham.

Hva slags blodtørstig kannibal er han?!

Colt holder meg tettere inntil seg, og jeg venter spent på om han har tenkt å drepe meg eller ikke. Hånden hans hviler på avtrekkeren.

"Jeg kommer ikke til å gi deg den gleden," sier han, og jeg puster lettet ut. "Gå, nå."

"Dette er ikke over, Rendon," glefser Bernardo, før han og Shia går sakte vekk.

Hvorfor bare drar de? Jeg som trodde Smithers ville se meg.

"Hva var det?" spør jeg ham. Armen hans er fortsatt låst rundt meg.

"Vær stille og bli med meg," sier han sint, og drar meg med seg ut av skogen. Han har bilen sin parkert i veikanten. Jeg har en følelse av at jeg ikke kommer til å få vite hvorfor han var her. Jeg forstår ingenting. Hvorfor bare dro de da han sa han skulle drepe meg? Jeg betyr da ingenting for dem? Han dytter meg inn i bilen sin og kjører vekk. Jeg stirrer på ham lenge.

Da vi ikke har kjørt i mer enn ett minutt, stopper han bilen i veikanten og snur seg mot meg. Jeg har så lyst til å slå ham akkurat nå.

"Beklager det der. De har kameraer ganske langt inni skogen, så jeg måtte gjøre det troverdig," sier han plutselig. Jeg sier ingenting. Skal jeg tro på dette? "Husker du da du sa du stolte på meg?"

"Ja," sier jeg litt surt.

"Jeg bare spilte, okei? Jeg bryr meg om deg," sier han. Han bøyer seg mot meg og kysser meg i panna, og jeg trekker litt på smilebåndet. "Jeg tror du vet hva jeg føler for deg, Ella."

"Hva er det du har fått som du har sett etter i månedsvis?" spør jeg han, og han stivner litt.

"Ingenting. Men la oss bare si at Alec og Diego tror du vet noe," sier han, og jeg ser rart på ham. Aah, så det er det de heter.

"Men det gjør jeg ikke!" protesterer jeg.

"Jeg vet, men det gjør ikke de," sier han. Jeg nikker sakte, og det blir stille mellom oss en stund.

"De kjente pappa," sier jeg etter hvert, og han biter seg svakt i leppa.

"Jeg tror du må spørre han om det," sier Colt mykt.

"Hvordan spør jeg om det? 'Hei pappa, jeg ble kidnappet av en gjeng folk som vet hvem du er, hvorfor det?'" Jeg hever et bryn mot ham. "Jeg har prøvd å finne ut av det, men han nekter for at noe er på gang."

"Jeg kan ikke fortelle deg det. Kanskje faren din gjør rett i å ikke fortelle deg noe." Jeg sukker.

"Det tror ikke jeg," sier jeg. Han smiler.

"Så klart ikke," han kysser meg kjapt på munnen, og kjører videre. Jeg fisker mobilen min opp av lomma, og ser alle meldingene og oppringingene jeg har fått. Hvorfor brukte jeg ikke denne for å få hjelp? Idiot, Ellie. Jeg bestemmer meg for å sende en melding til Journey.

"Hva skal jeg si til vennene mine?" spør jeg, litt til meg selv og litt til Colt. Jeg ser litt opp på ham.

"Si at du ble trøtt og en venn tilbød å kjøre deg hjem, og før du rakk å si ifra sovnet du i bilen," foreslår han. Det er ganske tynt, men det får holde.

"Greit," sier jeg og skriver inn akkurat det han sa. Jeg sender meldingen, og får raskt et svar tilbake. Journey sier de ble bekymret. Så søtt.

"Kan vi dra hjem til deg?" spør jeg og ser på ham.

"Greit det," sier han med et lite, mykt smil til meg. Jeg liker denne Colten.