Middlemist

Seks å tyve

"Greit. Gjør ikke noe å ha huset for meg selv," sier han, og jeg kan se for meg gliset hans. Jeg ler kort.

"Hade," sier jeg bare og legger på.

Journey ser håpefullt på meg. "Kommer du?" Jeg nikker og vi går ut sammen med Carson og Nixon.

***

Klokken er allerede 2, og jeg har fortsatt ingen planer om å dra hjem. Vi sitter på rommet og Journey og Nixon, som er ganske stort. Hele huset til Carson er stort. Det må det være, for i tillegg til de tre, har Carson en lillesøster. Dessuten er visst faren hans en vellykket forretningsmann. De bor på en gård rett utenfor byen.

Vi har sett to filmer, og jeg har oppdaget at jeg og Journey er overraskende like. Den første filmen vi så var The lion king. Vi gråt begge da Mufasa døde. Den neste filmen vi så var The avengers, og akkurat som meg ble Journey helt vill da Tony Stark dukket opp på skjermen. Dessuten gir hun meg stadig blikket jeg gir andre når jeg tenker over hvordan de egentlig har det.

"Så, Faith. Har du kjæreste?" Det tar meg litt tid å reagere. Jeg glemmer at jeg heter Faith i Journeys hode, på samme måte som hun heter Journey i mitt. Navnet man normalt ville brukt er jo Karlie.

"Eh, nei. En slags," sier jeg og smiler skjevt til henne, og hun nikker. Det virker som hun forstår meg veldig godt. Dessuten har hun vel vært borti gutter før.

"Hva heter han?" Hun ser nysgjerrig bort på meg.

"Colt," sier jeg. Jeg kjenner varmen stiger i kinnene mine bare av å snakke med ham.

"Hvorfor er han bare en slags kjæreste og ikke en ordentlig en?" spør hun. Det er umulig å ikke beundre hvor frampå hun er.

"Han er... Ikke en forholdstype. Vi har hatt en slags ting i nesten to uker nå, og jeg tror jeg holder rekorden for lengste forhold-ish med ham," ler jeg.

"Det er sant," skyter Carson inn, og jeg ler igjen.

"Så du kjenner til ham?" Journey ser bort på Carson, og han nikker.

"Alle vet hvem Colt er. Enten har han banket dem, eller så lever de i frykt for at han skal banke dem." Han smiler. Jeg ler nervøst, for jeg vet at det er sant.

"Hvilken av de to er du?" lurer jeg og hever et av bynene mine mot ham.

"La oss si at jeg har blitt slått til et par ganger," sier han. "Kanskje du er neste, Nix."

Nixon ler og rister på hodet. "Kanskje Colt blir min neste." Jeg ler av hvor selvsikker han plutselig blir. Nixon ser ikke ut som en veldig sterk person, men man vet aldri. Han ser litt ut som en kunstnerisk person, og kampsport er en form for kunst. Kanskje han driver med ett eller annet innenfor kampsport.

"Skal vi gå ut?" foreslår Journey.

"Er det ikke litt sent?" spør jeg og ser ned på klokka. Den har passert kvart over 2.

"Klart ikke. Det er visst fest i kveld på en strandklubb i LA," sier hun imens hun scroller nedover på telefonen sin.

"Da drar vi dit!" sier Nixon ivrig. Jeg går nølende med på det. Jeg er ikke akkurat et nattmenneske, men akkurat i dag er jeg langt ifra trøtt.