Eyes closed

41 - virkeligheten

Kaylee's pov

Jeg setter meg brått opp på det kalde gulvet og ser rundt i rommet mitt. Hva skjedde nå? Jeg var jo nettopp- vent det var en drøm! Jeg spretter opp fra det kalde gulvet og strekker meg etter telefonen, det er 12 timer til jeg skal møte personen som sendte brevet. Det gir meg en klump i magen at noen faktisk var inne i huset til faren min. Men jeg må nesten le når jeg kommer på at de var her før meg.

"Kaylee?!" hører jeg den høye, skjerende og ikke minst, irriterende stemmen til pappa sin kjæreste.

"Eh ja," svarer jeg og hopper fort opp i senga så alt ser normalt ut. Hun åpner døra sakte og skikker inn i rommet mitt. Jeg blir litt satt ut når hun står der i en rosa blomster kjole og oversminket med rosa lepestift og høye svarte hæler.

"Hei, jeg, Alyssa og Jack tenke og ta en tur ned til byen, vil du være med?" spør hun overivrig. Det er like før jeg himler med øyen av håpet hennes men klarer og la vær.

"Ehh nei jeg blir bare hjemmenidag men kos dere," svarer jeg lite hyggelig. Det see ug som hele dama faller sammen, det store på klistra smilet faller sammen overrasket. Jeg flirer litt stil for meg selv før jeg løfter hodet og ser på henne igjen.

"Eh em okay men du kan iallfall komme opp og spise frokost med resten av familien," svarer hun litt surerere denne gangen. Jeg fnyser høyt og overdrevent og blir irriter av at hun kan si sånt.

"Uansett om faren min er familie og at jeg er veldig glad i han betyr ikke at jeg noen gang vil kalle deg eller dine barn familie. Aldri," svarer jeg bittert og går forbi henne. Jeg får egentlig veldig dårlig samvittighet av og si sånt for jeg ser hun tar det til seg men jeg klarer ikke og la vær. Jeg reiser mec fort opp når jeg ser hun er på vei ut av rommet mitt.

"Sorry det er bare vanskelig for meg! Jeg er alltid den som må ta vare på alle andre i denne familien, og når pappa plutselig vil ha tilbake rollen blir det litt for mye," sier jeg og løper etter henne.

"Kaylee, jeg skjønner hvordan du har det. Jeg vet du vil si at ingen vet hvordan du har det men la meg fortelle. Når jeg var liten hadde jeg 3 mindre søaken og en far som forlot oss og kom tilbake når han følte for det," sier hun og tørker en tåre før hun fortsetter.

"Men ddt jeg lærte var at  det hjelper ikke og hjelpe alle andre når du trenger hjelp selv. I din alder trenger du noen som lytter og gir deg gode og nyttige tips. Og du er veldig heldig som har en så fin og god mor, men du må skjønne at hun ikke er der for deg alltid. Jeg er veldig enig at det faren din gjorde var forferdelig, men vi må lære og tiligi," hun tar eg skritt mot meg og trekker meg inn i en klem. Først blir jeg overrasket men jeg klemmer fort tilbake.

*
Klokken er presis 22.45 og jeg står foran vinduet på rommet mitt. Jeg tenkte den lureste måten er og hoppe ut av vinduet mitt som i drømmen. Men jeg vet ikke om jeg klarer dette, hva om akkurat det samme skjer i virkeligheten som i drømmen. Tenk om det var en advarsel om at jeg ikke måtte møte, men jeg tør ikke tanken på at han kan dø. Så jeg hopper ut av vinduet og løper mot skogen og innover mot smuget, det er mørkt ute og trærene legger skummle skygger utover bakken. Det er og kaldt ute så gåsehuden reiser seg idet jeg ser smuget langt inni skogen. Jeg la vær og løp resten for og ungå og falle som i drømmen.

Men plutselig før du rekker og si pølsebrød snubbler jeg i en grein og ligger på alle fire. Og som ren refleks strekker jeg opp hånden og kjenner blodet renner ned mellom fingrene. Tenk om alt i drømmen skjer og at Aiden blir drept rett foran øyene mine, nei vet du hva det nekter jeg og la skje. Så jeg må handle lurere i drømmen min, og uansett grunen til at han ble drept var fordi jeg kom for sent og nå er jeg akkurat på tiden. Jeg stopper noen sekunder når jeg er rett utafor smuget, jeg trekker pusten dybt og gå rolig inn med hodet hevet.

Det første jeg får øyet på er det store gliset til Ian. Så det var Ian som står bak dette, jeg blir litt lettet når jeg inser at det ikke var Matthew som står bak dette men plutselig får jeg øye på det usikkre blikket hans langt bak i smuget. Jeg stopper opp litt vekk fra Ian og venter på at noe skal skje.

"Jamen hei Kaylee, takk for sist. Jeg har savnet deg det var jo så hyggelig," sier han og smiler stort. Jeg snøfter og alle minner kommer tilbake fra da de kidnappet meg. Måten han sier det på får meg til og ville snu og løpe så langt vekk herfra som jeg kommer.

"Jeg er her på tiden, så kan du plis slippe Aiden fri og la oss være?" spør jeg med skjelvene stemme og presser hendene hardt sammen for og ikke klikke. Jeg ser smått bort på Matthew og ser tårene som presser på i øyekroken hans. Det er som om han vet noe fælt som skal skje, og at han virkelig ikke vil være her eller i nærheten av Ian i det hele tatt. Han nekter og se på meg når jeg hinter til øyekontakt, men akkurat i det han løfter hodet blir jeg avbrutt av Ian.

"Åh ja gutter dere kan vel få ut Aiden så vi kan fortelle dem begge hvor mye problemer de er i," sier Ian og smiler stort som om han virkelig nyter dette øyeblikket. Plutselig akkurat som i drømmen kommer det to svære menn ut av det dype smuget med Aiden i midten av dem. Men i motsettning til drømmen er han forslått og sliten.

"Aiden," kommer det lavt ut av meg. Aiden løfter hodet og møter øynene mine og det eksploderer inn i meg. "Kaylee," mumler han og smiler. Jeg løper rett inn i de store sterke armene hans, selvom Ian kanskje ikke foretrekker det. "Unnskyld for alt, plis la oss være oss igjen. Jeg elsker deg," mumler jeg i halsgropen hans. Han trekker meg nærmere seg og kysser meg lett på kinnet.

"Ung kjærlighet, det er så vakkert og se på. Men dessverre all god kjærlighet må ende en gang, og det må dessverre bli nå. Aiden jeg er veldig skuffet for at du forlot den fine venne gjengen vår for henne, jeg sliter økonomisk nå og du svindlet meg. Og da kan jeg dessverre ikke la deg leve. og du snuppa var dum nok til og komme, du er grunnen til at Aiden ble sånn han ble og som straff for det kan vi ikke la deg leve heller, så Matthew det er bare og starte," sier Ian og gliser sleipt. Men dypt inn i øyene hans kan jeg se han sliter med og gjennomføre dette. Jeg kjenner hånden til Aiden gripe hardt rundt min.

Matthew kommer sakte mot oss med en kniv i hånden og har blikket rettet mot Aiden han stopper opp foran oss begge og hvisker "vi ses igjen, jeg lover livene deres er ikke over enda," mumler han og smiler smått. Jeg blir overasket av hva han sier men før jeg rekker og gjøre noe mer kjører han plutselig en kniv hardt inn på siden av magen til Aiden. Jeg hyler og setter meg ned vesiden av Aiden som nettopp falt sammen i smerter. Blodet hans fosser ut av magen og jeg presser hånden min mot såret hans og han ynker seg mer. "jeg elsker deg," mumler han før jeg blir rivd opp av to sterke armer. Det eneste jeg ser er kniven Ian holder i hånden blir kjørt inn i magen min før jeg faller sammen vesiden av Aiden. Smerten av mitt eget sår gjør langt ifra like vondt som og se Aiden i øyene for siste gang bare at akkurat når jeg lå der viste jeg ikke at det skulle bli siste gang. Det siste jeg hører før øyene mine lukkes er lave sirener i det fjerne og stemmen til Matthew som visker "Jeg elsker deg" i øret mitt før all lyd blir borte.

--------------

Frykt ikke, det er en del kapittler igjen så dere blir ikke kvitt meg enda. Håper dere liker delen, og bare for og si det og skrive dette var egentlig ikke planlagt. Men det er gøy med litt overaskelser av og til. Snakkes i neste kapittel og da for dere vite hva som skjer med Aiden og Kaylee, om de vil dø, overleve, eller en av hver.

Comment & Vote klem klem