Eyes closed

9 - fortid

Aiden's pov

Jeg så Kaylee løpe smilende inn på sykehuset og det nydelige brune håret hennes flagret bak på ryggen hennes.

Hvorfor dro jeg henne inn i helvete mitt? Hun har ikke gjort meg noe galt. Hun var bare ikke intrisert i meg. Hun ville ikke ha nor med meg og gjøre. Men det godtok ikke jeg så det eneste fornuftige jeg kom på var faen meg og kidnappe henne.

Og ikke nok med det, det ser ut som hun liker Levi mye bedre en meg.

Hun var bare så spesiel når hun falt i armene mine. Det lystd i øyene hennes at du ikke hadde det bra, at du hadde et sårt liv. Jeg hadde aldri lagt merke til engelen falt ned i armene mine den dagen på skolen. Engelen uten vinger som kom like fort som hun forsvant.

Jeg klarer ikke og få henne ut av hodet mitt. Men likevel klarer jeg og fucke det så sykt til og la sjalusien og sinnet mitt styre meg. Planen var aldri og straffe henne. Og ha sex med henne utenat hun ville. Men det er for seint, og jeg tror desverre aldri hun vil tilgi meg.

Jeg kjører ubevist mot gravplassen.. Jeg stopper innom en blomsterbutikk og kjøper noen fine blomster. Vet da faen hva men det ene var roser jeg skulle gi til Kaylee og si unskyld og det andre.. Skulle på grava til han far.

Jeg gikk sakte mot gravsteinen han sin. Jeg kom bort til den og kjente tårene renne ned kinnene mine. Jeg hadde ikke vært her på nesten et år. Jeg satt meg ned og la blomstene på jorden foran steinen. Jeg tror noen har vært her i går eller tidligere idag.

Pappa reddet meg og mamma. Jeg hadde rotet meg så bort. Pappa sin bror var i et farlig miljø og en gruppe som kidnappet jenter og brukte de til sexslaver. Vist de sa noe når de ble sluppet fri ble de og hele familien drept.

Jeg blandet meg for mye inn i det. Så en kveld når jeg var 16 fulgte mamma etter meg. Hun brøyt seg inn i byggningen der alle jentene var og de som var med igjengen. Pappa merket fort at hun var vekke så han kom etter.

Når pappa kom til stedet var mamma og meg tatt. Jeg ble straffet for og ha tatt med meg et vitne til plassen. De skulle drepe oss begge. Men pappa som hadde komme seg lett ut av miljøet sloss for oss og fikk oss fri. Men han ble drept. Av si egen bror.

Mamma klarte ikke og se på meg på samme måte. Men hun passe på meg. Hun gjorde alt for at jeg skulle komme meg på beinene igjen. Men en dag fikk jeg for vondt av og se henne lide med meg så jeg dro.

Jeg kjente Levi fra før og flytte inn med han. Siden har jeg egentlig ikka hatt noe kontakt med familien min. Bare bestemor og Bestefar som jeg var hos en gang i månen. Men etter en fæl bilulykke døde bestemor og Bestefar falt i koma og etter det har jeg ikk snakket med noe i familien.

Jeg har en tvilingsøster og en store bror og en lille bror men jeg har ikke klart og ta kontakt med dem.

Tårene renne for fulgt nå og jeg kjenner putselig en hånd på skulderen min. Jeg snur meg sakte rundt. Synet får tårene til og renne raskere. De strømmer på nå og jeg ser på det søte lille fjeset til moren min. Tårene strømmer ned kinnene hennes og hun setter seg ned og omfavner meg som jeg var en liten gutt igjen.

"Gutten min det går bra jeg er her" Visker moren min og stryker meg over håret.

"Unnskyld mamma. Unnskyld for alt jeg måtte dra jeg kunne ikke sitte der og late som det ikke var min skyld at pappa døde." Sier jeg og det glipper et lite hulk ut av meg.

"Gutten min det det er ikke din skyld. Aldri tro det. Mamma og pappa elsker deg uansett hva! Søsknene dine og! De savner deg så du må komme og besøke dem. Jeg ville aldri at du skulle dra. Du bare minnet meg så mye om han. Og de knuste meg og se deg knust " Sier hun med den mye beroligende stemmen og kysser meg i panna.

Mamma bar virkelig til hjelp og jeg har lovt og komme på middag vær onsdag fra nå av.

Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere på og se søsknene mine igjen. Iallfall søstra mi. Vi er så sykt like at det er skummelt. Hun har betyd alt for meg hele livet mitt og nå aner jeg ikke hvordan hun har det.

Jeg setger meg tilbake i bilen min og starter den og kjører mot sykehuset. Jeg kommer på parkerings plassen 5 på 6 og går ut med rosene i hånden og lener meg mot siden på den.

Kaylee kommer ut døren etter noen minutter og ser overrasked på meg. Jeg retter meg opp og venter til hun kommer helt frem til meg.

"Sorry for at jeg straffet deg. Det var aldri planen at de skulle skje og jeg er utrolig lei meg det skal ikke skje igjen. Om en månede skal du få lov og reise hjem og da skal du og bestemme om du vil gi meg en sjangse." Sier jeg og ser henne dypg inn i øyene.

Det blikket hun gir meg føles som om hun kan lese meg tvers gjennom at hun vet akkurat hva som har skjedd med meg og livet mitt.

Hun stiller seg i mellom beinene mine og mumler "takk" og så kysser hun meg mykt på leppene og jeg plaserer begge hendene mine rund midjen hennes og presser henne mot meg.

---------

Ikkk føler jeg har komme godt igang med historien nå!!

Comment & vote for mer. Klem klem❤