Kaylee's pov
"Hold deg unna henne! Du har gjort nok skade," brøler den ukjente høye stemmen til Brandon. Jeg for sjokk av motet hans, før ulykken var han en tøff og høy lytt gutt som sa det han mente og ikke var redd for noe. Men etter ulykken har han vært stille og sjenert.
Han drar Aiden opp fra senga og dytter han hardt inn i veggen.
"Vist du hadde tatt henne vekk fra meg aner du ikke hva jeg hadde gjort, jeg tror ikke du vil vite det heller! Du må faen med ta med deg den stygge skitne leken din langt til helvete og slutte og ødelegge henne! Du vet faen ikke en dritt om kjærlighet, og du har for helvete ikke evnen til og elske så slutt og få folk til og tro det!" knurrer han inn i trynet på en flirende Aiden.
"Haha litt sjalu for at hun valgte meg istendefor og gå tilbake til deg, altså se på meg det er vel ikke en overaskelse at hun velger meg akkurat," svarer Aiden ertene tilbake. Jeg får et sug i magen av måten han snakker på, som om jeg egentlig ikke betyr en dritt for han.
Plutselig drar Brandon til Aiden så knoken treffer han mitt på kinnbeinet og hodet han blir slått hardt inn i veggen bak han. Aiden kniper igjen øyene i smerte og skal til og slå tilbake før jeg tar oppmerksomheten med og prøve og dra Brandon vekk fra Aiden. Etter en del sliting fra min siden får jeg endelig store Brandon vekk fra en enda større Aiden.
"Aiden, ut!" sier jeg strengt. Han ser skuffet på meg før han snur seg og går forbanna ut døra. Jeg snur meg sakte og møter blikket til en litt roligere Brandon.
"Hvordan i alle dager kan du av alle personer oppføre deg sånn?!" spør jeg og setter meg fruster ned på senga. Han setter seg på en plastisk stol ovenfor meg og ser ned i fanget sitt.
"Unnskyld Kaylee, men jeg kan ikke la han skade og såre deg mer og mer uten og gjøre noe med det! Han er fake og han får det til og se ut som om han virkelig elsker deg men han gjør det ikke!" sier han frustert men skamfult.
"Brandon takk for at du passer på meg og bryr deg om meg, men vist vi ikke lærer og tilgi og gi ny sjangser hvordan vil denne verden funke da? En ting jeg lærte etter og miste deg i den ulykka var og ikke gi opp, og jeg vet godt hvordan han er men man kan ikke velge hvem man får følelser for. Og om jeg kunne velge hadde jeg nok aldri valgt han, men man kan dessverre ikke velge og kanskje det er en god ting. Jeg elaker deg og vil alltid gjøre det, men det er på tide at vi gir slipp på hverandre for dette vil aldri funke," mumler jeg og lar to tårer renne ned fra vært sitt øye.
Jeg ser opp fra fanget mitt og møter øyene hans, jeg lener meg frem og kysser han på pannen før jeg faller inn i armene hans og lar tårene renne.
*
"Er du sikker på at du klarer deg selv Kaylee?" spør mamma og stryker meg over håret.
"Jada gå hjem og få litt hvile så kan dere hente meg i morgen," svarer jeg og smiler smått.
"Okay, sov godt elsker deg," svarer hun og kysser meg i pannen før hun går ut til de andre.
Ifølge moren til Aiden forlot han sykehuset rett etter jeg kastet han ut av rommet 'vårt'. De har vært ute og letet etter han men til ingen nytte. Selv om jeg er ganske sikker på at han kommer tilbake snart, er jeg litt bekymret. Jeg legger meg ordentlig til rette i senga og lukker øyene, jeg føler meg egentlig ikke trøtt i det hele tatt men jeg kan ikke ligge våken hele natten og vente på han. Men så hører jeg døra går stille opp og noen som lister seg inn på rommet og hen til senga mi. Jeg kjenner svake pust som kiler meg i nakken og det er nesten så jeg ikke klarer og holde meg.
"Sover du?" spør den velkejente stemmen til Aiden. "Ja," mumler jeg tilbake og drar dyna lengre opp til fjeset. Jeg hører han sparker av seg skoene og drar av hettegenseren, før han dytter meg opp i sittende stilling og setter seg bak meg før han dytter meg ned på brystet hans igjen.
"Gjør du vel ikke," svarer han når han har lagt seg til rette. "Hvor var du?" spør jeg og stryker han på armen. "Jeg var hos Levi, du kastet meg ut så jeg stakk," svarer han søvnig.
"Jeg kastet deg ut fordi du var en drittsekk," svarer jeg og ser opp på han.
"Jeg er iallfall din drittsekk," svare han og ler smått. Jeg fnyser høyt av det teite svaret hans men ler litt selv.
Når jeg begynte på vidregående og så Aiden for første gang hadde jeg aldri trodd jeg kom til og bli sammen med han. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til og snakke med han engang, men så feil kan man ta. Og egentlig er jeg ganske glad for at det skjedde for jeg kan kalle meg selv lykkelig igjen, og det har jeg ikke vært siden før Brandon sin ulykke. Jeg føler meg trygg med han på en måte jeg aldri har følt før. Jeg har ikke skjønt hva ordet elske betyr før jeg nå har oplevd det på ekte. Jeg håper så inderlig dette blir min lykkelige slutt for jeg vil ikke ha det på noen annen måte.
"Jeg elsker deg," mumler jeg før jeg faller langt inn i drømmeland.
----------------------------
Ny del! Håper dere har hatt en fin helg og en fin start på 2017! Vist det er noe dere lurer på om historien er det bare og spørre!
Comment & Vote klem klem!