Neste de kommer på 10 votes!
Kaylee's pov
"Nå må dere komme unger! Faren deres venter utenfor og jeg orker ikke noe drama!" roper mamma for 4 gang.
Helgen vi måtte være hos faren vår var kommet, i alt styret når jeg egentlig bare ville være hjemme måtte jeg dra. Ellers ble det styr.
Etter ting ble normalt mellom meg og Levi igår har vi holdt oss litt for oss selv. Jeg har bare sett Lily en gang og da spurtet jeg langt vekk før hun rakk og si noe som helst. For og være helt ærlig har jeg veldig dårlig samvittighet ovenfor Mia etter Levi har ignortet henne. Jeg vil ikke ignorere henne eller de andre vennene mine men jeg trenger litt tid til og komme over alt sammen.
"Kaylee se og få den svære ræva de ned hit nå før jeg henter pisken!" skriker mamma. Jeg ler og rister på hodet og løper ut i gangen til moren min. Når jeg får øye på henne bryter jeg ut i latterkrampe. Mamma ler med og dytter meg hardt ut døren før hun smeller den igjen og låser det.
"Elsker deg," hører jeg hun rope gjennom døra etterfulgt med latter. Jeg ler smått selv før jeg snur meg rundt. Det første jeg ser er huset til Aiden, men det er ikke noe Aiden utenfor der. Jeg vil se Aiden stå utenfor og vaske bilen sin, og vise fingeren og le når han ser meg. Jeg hører plutselig et tut og kommer tilbake til virkelighet. Jeg ser ned på det fulle bilen til faren min og går mot den med et sukk.
Jeg åpner døren og setter med ned vesiden av Rayen og rufser han håret. "Hei Kaylee, hyggelig at dere endelig kan bli med til det nye hjemmet deres," sier pappa oppmuntrene og rygger ut av oppkjørslen. Jeg hadde lyst til og skrike til han at det aldri ville bli hjemmet vårt, men jeg mumlet bare et hei tilbake. Faren min hadde bare en 5 seter så stakkar Colton måtte kjøre etter oss på mopeden, men egentlig er jeg ganske sikker på at han foretrekker det istedenfor og sitte i bilen med faren vår. Jeg tror det er Colton som egentlig har reagert sterkest på og miste faren sin.
De hadde så mange planer sammen og de hadde så mange felles interesser. Aaron er en litt roliger og stillere person en Colton så han koste seg mest hjemme med meg og mamma. Mens pappa og Colton var ute til langt på kvelden utenatt vi egentlig viste hva de holdt på med. men plutselig en dag var ikke pappa der, og han byttet rollen fra og være barnet til og bli en ansvarlig voksen reserve pappa for Rayen. Det er nok en av de største grunnene til at jeg ikke takler tanken på pappa.
*
Hele kroppen min sjelver når jeg løfter opp den hvite konforlutten jeg fant på gulvet under vinduet på det nye rommet mitt hos pappa. Hjertet banker fortere når jeg ser det står 'kjære lille Kaylee' på forsiden av konforlutten. Jeg åpner den forsiktig, og passer godt på og ikke ødlegge brevet. Jeg drad sjelven ut det hvite papiret fra konforlutten og leser med tårene sviendeni øyekroken.
'Kjære Kaylee Filippa Pezzati, du lurer nok fælt på hva som har skjedd med din kjære Aiden. Alt jeg kan si er at han lever farlig, veldig farlig. Aiden er mye farligere en du tror, har du noen gang spurt hva han har gjort før han møtte deg? Vist du vil Aiden skal fortsette og leve trenger jeg din hjelp. Du må komme og møte meg i smuget i nærmeste skog fra der du bor. Hver der presis 23.00 ellers er det over og ut med Aiden. Du lurer sikkert og fælt på hvordan han har det, vel alt jeg kan si er at skrikene hans er ganske høye, og blodet er veldig rødt. Hørte foreste og her en kveld at han brølte og skreik navnet ditt. Ikke tilkall politi eller noen andre, da er det slutt på dere begge, og hele familien din. Så alt ligger i dine hender snuppa. Kyss og klem fra meg.'
Jeg har aldri i mitt liv opplevd noe som dette. Tårene mine strømmer ned kinnene mine og raseriet bobler i brystet jeg kaster fra meg brevet og reiser meg fort opp fra det kalde gulvet. "Hvoror!" hyler jeg og slår til veggen.
Jeg hyler igjen og faller ned på det kalde gulvet i gjenn og trekker knene opp til brystet og legger hodet hvilende oppå. Hvordan kan noen ta fra meg Aiden på den måte?! Akkurat nå som alt var dumt mellom oss! Jeg må ha han, jeg trenger han jeg kan ikke leve uten han. Jeg trenger blikkene hans, de granskede øynene som stirrer meg i senk. Jeg trenger leppene hans presset mot meg, og mest av alt trenger jeg nærværet hans. Jeg trenger at han er i livet så jeg kan se og ta på han. Jeg kan ikke gi opp på han, jeg må finne han i live.
Jeg strekker meg etter telefonen for og ringe Tirana for og fortelle om brevet, men så kommer jeg på at det sto jeg ikke skulle blande noen inn. Men jeg vet ikke om jeg klarer og gå gjennom dette alene vist Aiden faktisk er død. Hvordan skal jeg klare og se Tirana inn i øynene og fortelle at sønnen hennes er død og at vi kunne forhindre det viat jeg bare hadde sagt ifra. Men vi dør iallfall vist jeg blander noen inn, jeg vil ikke gi slutt på livet enda det er alt for tidlig.
"Alt for tidlig," mumler jeg og faller i søvn på det harde gulvet.
********
Ny del!! Begynner og skje litt ting her! Gleder meg kjempe mye til neste del! Kommer ny del på 10 votes.
Vote & comment klem klem❤