Hodet mitt hviler på det nakne brystet til Colt. Han er god og varm, og jeg ligger helt inntil ham. Bena våre er flettet sammen, og armen hans ligger rundt skuldrene mine. Den andre holder han mot ryggen min. Hjertet hans banker jevnt, og dunker behagelig i brystet hans. Øynene hans er lukket, og munnen hans er så vidt formet til et smil, selv om han sover. Kanskje han har en fin drøm.
Jeg stryker fingeren min i sirkler på brystkassen hans og sukker lavt. Han sover virkelig tungt, og jeg kommer ikke til å sovne nå. Jeg vet ikke engang hva klokken er, og jeg vil ikke flytte på meg for å sjekke. Derfor blir jeg liggende i nesten en time med kinnet mot brystet til Colt, før han våkner og slipper ut et gjesp. Jeg ser opp på ham med et våkent blikk, ettersom jeg har vært våken en stund.
"God morgen," mumler han trøtt og drar en hånd gjennom håret mitt. Det kiler, og sender frysninger gjennom kroppen min.
"Hei," sier jeg hest med et matt smil. Colt strekker ut armene sine og slipper ut et stønn.
"Sovet godt?" spør han, og jeg nikker smilende. Til tross for at jeg våknet litt tidlig, har jeg ikke sovet så godt på lenge. Kanskje jeg for første gang ikke hadde noe annet i tankene enn å sove. Jeg sukker og hviler hodet mot brystkassen hans igjen, og han kysser meg på hodet. Jeg smiler, sikkert som en idiot. "Vet du hvilken dag det er i morgen?" Jeg tenker meg litt om, og trekker til slutt på skuldrene.
"Søndag?"
"Jeg fyller 18 år. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil," sier Colt, litt stolt. Jeg smiler og beveger hodet mitt mot hans.
"Og hva har du tenkt å gjøre?" hvisker jeg flørtende. Jeg har aldri vært noe flink til flørting, og føler meg ofte ukomfortabel når jeg forsøker å flørte med noen, spesielt med Colt. Han er så flink til det. Han har alltid vært flørtete av seg, og det plager meg at jeg ikke har taket på det sånn som han.
"Som jeg sa, akkurat hva jeg vil," sier han med et blunk, og jeg må le litt av ham. Han smiler og kysser meg i pannen. Da rumler det i magen min, og jeg forstår at det er på tide å fylle opp magen.
"La oss spise," smiler han og setter seg opp i senga, som gjør at jeg også blir dyttet opp i sittende stilling. Jeg trekker dyna hans opp mot haka mi, ettersom jeg ikke går med noen klær. Jeg burde ikke være flau rundt Colt, men jeg har mine grenser. Han skal ikke få se hva han vil helt gratis når han selv vil det. Jeg liker å spille kostbar. Dessuten synes jeg ikke at den nakne kroppen min er så mye å skryte av. I bikini er jeg grei, men naken? Jeg ser forferdelig ut. Noe som er rart, siden det eneste som skiller de to er noen kvadratcentimeter med stoff.
Vi kler på oss og går ned til kjøkkenet, der Leonore allerede er i gang med å steke egg og bacon. Jeg elsker den dama. Man kan si hun er en slags Pasadena-mamma for meg, siden jeg ikke har en mor som bor her lenger. Dessuten bor jeg her nå, så hun og Colt er egentlig familien min. Heldigvis ser jeg ikke på Colt som en bror. Det ville vært rart.
"God morgen, turtelduer," sier hun med et muntert smil, og både jeg og Colt smiler slapt til henne. "Jeg lager maten, tenkte dere var sultne."
"Takk, mor. Du er best," sier Colt og kysser henne på kinnet. Hun rødmer smått, selv om jeg er ganske sikker på at hun er vandt med at Colt gir henne komplimenter. Han er veldig glad i moren sin. Jeg setter meg ned ved bordet. Jeg føler jeg må hjelpe til med noe, men akkurat nå er det jo ikke så mye annet enn å steke som trengs, og det er ikke noen vits i at jeg skal henge over henne imens hun lager mat. Colt setter seg ned ved siden av meg og legger armen sin rundt meg. Jeg smiler til ham og retter litt opp på håret hans. Det har lagt seg som et fuglereir i løpet av natten, og jeg klandrer ham ikke, sånn som jeg har halt og dratt i det. "Er det så ille?" spør han og hever et bryn.
"Tupeen til Donald Trump skulle ønske den var så ille," ler jeg, og han ler også. Jeg hører Leonore humrer litt for seg selv over fresingen av baconet.
"Det er din skyld," hvisker han i øret mitt, og jeg kjenner rødmen stiger. Jeg liker ikke at han snakker sånt foran moren sin, selv om jeg vet hun ikke hører det. Colt flirer av meg, og jeg ser furtent på ham.
"Maten er ferdig," jubler Leonore og plasserer et fat fylt med egg og bacon på bordet.
"Dette ser godt ut," sier jeg og smiler høflig til Leonore, som smiler varmt tilbake.
"Vær så god," sier hun og gir tegn til at vi skal spise. Colt er raske med å ta til seg, og han tar også litt til meg. Jeg smiler takknemlig til ham, og han gir meg et kyss på kinnet, som gjør meg varm i kinnene. Leonore sitter og ser på oss, med et litt drømmende uttrykk i ansiktet. Det er nesten som om hun kjenner seg igjen i oss. Kanskje hun og faren til Colt pleide å være som meg og ham. Om bare hun visste hvordan faren hans egentlig er. Kanskje hun alt vet det. Sannsynligvis ikke, det var bare så vidt Colt ville fortelle det til meg. Den eneste grunnen til at jeg fikk vite det er fordi jeg fant ut av for mye. Av og til skulle jeg ønske jeg ikke fikk vite det. Alt var mye enklere før Colt Rendon dukket opp i livet mitt. Likevel er det ingenting jeg ville forandret. Jeg elsker ham, og han betyr alt for meg.
"Hva tenker du på?" sier Colt lavt og plasserer en hånd på låret mitt. Det er alt som skal til for å sende gnister gjennom hele kroppen min. Jeg plassererer min egen hånd over hans, og smiler svakt til ham.
"Ingenting, egentlig," sier jeg og trekker smått på skuldrene. Han kysser meg i panna og smiler mykt til meg.
"Du så veldig tankefull ut," mumler han. Så lener han seg mot meg og kysser meg i nakken. Det gir meg frysninger, men jeg ser likevel bort på Leonore for å se om hun ser på. Det gjør hun heldigvis ikke. Hun har nesa nedi en avis. Hva er det med voksne og aviser her? Jeg trodde de var litt utdaterte. "Du tenner meg, Ella," hvisker han, og jeg sperrer opp øynene mine.
"Synd, for nå skal jeg spise," sier jeg og dytter ham lekent vekk fra meg. Jeg tar frem kniven og gaffelen min og begynner å spise. Maten smaker helt fantastisk, som den alltid gjør her. Leonore er veldig flink til å lage mat. Colt sitter med albuene på bordet og hviler hodet sitt i hendene. Han smiler til meg, et sånt smil som han sikkert har brukt flere tusen ganger for å få jenter til å falle for ham. Nok en gang går jeg rett i fella. Og det gjør meg ingenting.
Vi spiser maten vår i stillhet, med unntak av Leonore som babler om en ny hårgele hun har fått inn på frisørsalongen som hun vil at Colt skal bruke. Sånn som hun skryter av den, er den visst litt av et mirakelmiddel.
Etter vi har spist drar jeg hjem en tur for å hente de siste klærne mine. Jeg har en følelse av at jeg kommer til å bli hos Colt i mer enn tre uker. Leonore sa jeg kunne bli så lenge jeg har lyst til, så jeg bestemmer meg for å hente noen klær. Dessuten begynner jeg å bli litt lei av de jeg har her. Og jeg savner brødrene mine litt. Det føles rart å ikke bo sammen med dem.
Jeg låser meg inn i huset og går stille inn i ganga. Det lukter brent her, og noe sier meg at Hunter lager mat. Han er elendig i matlaging. Will, derimot, er omtrent en gastronom. Han er kjempeflink til å lage mat. Pappa er like dårlig som Hunter, men han prøver ikke engang.
Jeg går inn mot kjøkkenet, siden jeg vet at pappa ikke er hjemme. Jeg ser Hunter står ved komfyren og forsøker å lage ett eller annet jeg ikke kjenner igjen. For alt jeg vet kan det være kull han prøver å steke. Det er nemlig det det ser ut som.
"Hei, Huntie," sier jeg med et smil klistret til ansiktet. Hunter snur seg rundt. Øynene hans er dovne og håret står til alle kanter. Kjenner jeg ham rett, sto han nettopp opp, selv om klokka er 4.
"Ellie!" roper han og kaster armene sine rundt meg. Han klemmer meg hardt, og jeg ler.
"Du kveler meg," gisper jeg, og han slipper taket. Jeg smiler til ham.
"Hva gjør du her? Ikke at det er dumt, for jeg har savnet å ha deg her," legger han til. Jeg setter meg ned ved en av krakkene som tilhører kjøkkenøya.
"Jeg kom for å hente noen klær," sier jeg og snurrer rundt et par ganger på krakken. Jeg elsker snurrestoler. "Dessuten savner jeg dere. Hvor er Will?"
"Vet faktisk ikke. Sophie, tror jeg," sier han og trekker på skuldrene. Will har så mange jentevenner at det er umulig å holde styr på dem. Han "holder på" med minst fem av dem. En av dem er Sophie, som jeg tror det begynner å bli seriøst med. Kanskje han endelig kan slå seg til ro.
"Håper han blir sammen med henne snart," sukker jeg, og Hunter nikker seg enig. "Jeg har sett deg sammen med hun jenta på skolen. Hun med det røde håret. Hva heter hun igjen?" Jeg stryker fingrene mine på haka mi, som om jeg er veldig tankefull.
"Michelle?" spør Hunter, og jeg nikker ivrig.
"Ja, hun! Hun er søt," sier jeg til ham, og han nikker. "Er det noe på gang mellom dere?" Jeg hever brynene opp og ned flere ganger, og Hunter rødmer svakt. "Det er det!" utbryter jeg og smiler triumferende.
"Jeg liker henne, men jeg vet ikke om hun gjør det," innrømmer han og ser litt ned i bakken.
"Klart hun gjør," sier jeg oppmuntrende. "Du er tvillingbroren min. Du er praktisk talt meg i gutteform. Og jeg hadde definitivt datet meg selv. Alle hadde det." Jeg smiler, og Hunter ser dumt på meg.
"Jeg har aldri vært så forvirret av deg før," sier han og klør seg i hodet. Jeg ler.
"Kort fortalt, hun liker deg tilbake. Det vet jeg," sier jeg og smiler varmt.
"Takk, søs. Kan du lage mat for meg? Jeg har svidd den," sier han og kikker ned i stekepannen. Det hele er en eneste sort klump, og det ryker av den. Brannalarmen kan utløses når som helst.
"Sorry, bror, men jeg skal bare hente klærne mine og stikke av," sier jeg og trekker på skuldrene. Uten å vente på svar reiser jeg meg og småløper opp trappene. Jeg plukker ut noen klær som jeg stapper i en sjokkrosa nike-bag som jeg egentlig bruker til trening. Jeg brukte den mer da vi bodde i Madison. Da var jeg medlem av et treningssenter. Det er jeg ikke nå. Her er det nesten alltid fint vær, så jeg kan bare ta meg en løpetur hvis jeg føler for å trene.
Jeg åpner vinduet mitt og kaster bagen inn i rommet til Colt. Jeg gidder ikke gå hjem til ham. Colt, Aiden og James hadde visst planer i dag, så han er ikke hjemme uansett. Dermed vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg bestemmer meg for å rydde rommet mitt litt. Det ser helt bombet ut. Selv om jeg ikke bor her for tiden, vil jeg gjerne komme hjem til et ryddig rom. Det er alltid hyggelig å ha det pent og ryddig, som jeg vanligvis har det. Dessverre har jeg måttet pakke litt rushet, så jeg har ikke hatt tid til å rydde det. Klær ligger strødd over hele gulvet, senga er ikke redd og sminken min er spredt utover hele sminkepulten. Jeg måtte velge ut noen få produkter å ta med til tante Audrey, derfor har jeg rotet en del rundt i dem.
Etter jeg har ryddet er klokken halv 6, og pappa kommer hjem snart. Derfor går jeg raskt ned trappa, sier hade til Hunter og tar meg en tur til Starbucksen jeg jobber på. Jeg føler for å drikke kaffe og ha meg en croissant.
Chloe og Violet jobber i dag, og jeg får servert det vanlige. Jeg har blitt helt forelsket i croissantene her, og alle jeg jobber med vet det. Jeg spiser alt for mye av det. Jeg har ingen filter når det gjelder hva jeg stapper ned i kroppen min. Jeg sitter alene i et hjørne og spiser på maten min og drikker kaffen min, og betrakter menneskene som kommer innom. Noen av dem kjenner jeg som faste kunder, og andre er ganske nye. For eksempel en fyr med mørkt hår og mørke klær. Uttrykket i ansiktet hans er mystisk, og stemmen hans er mørk og hes da han bestiller en americano. Han snur seg og ser seg rundt i lokalet, og blikket hans møter mitt i et lite sekund. Jeg svelger hardt og ser bort.
Dette kan ikke være sant.
*
Ooo hvem er det? Seriøst jeg aner ikke dette er så lite gjennomtenkt
Beklager det dårlige og kjedelige kapitlet men jeg aner ikke hva jeg skal skrive om sry </3
Og tuuuuuusen takk for 30k!!!!
As always, vote og kommenter! Vi kan klare 1. plass igjen, I believe in you!
😈🌸😈🌸