Etter å ha blitt presset i en bil, kjørt i all hast til Hollywood og deretter dyttet inn døra og kjeftet på av full hals (og dyttet inn i veggen et par ganger), sitter jeg nå på gulvet i tante Audreys vinkjeller. Jeg ble bokstavlig talt dyttet ned trappa, og er full av blåmerker. Det kan se ut som om jeg har blitt banket opp, når jeg i virkeligheten bare har blitt dyttet ned en trapp og låst inne i en kjeller av min psycho-tante. Det er da ikke så ille. Merk sarkasmen min her.
Det første jeg gjør er å fiske opp mobilen min, som nå er knust. Takk skal du ha, tante. Heldigvis funker den fint, og jeg slår inn nummeret til Colt. Heldigvis har jeg litt dekning, men med min flaks forsvinner den med en gang jeg får tak i noen. Jeg legger mobilen inntil øret, og hører etter. Etter to ring tar Colt telefonen.
"Ella? Hvor ble du av?" roper han hysterisk, og jeg venter til han er ferdig med utbruddet sitt med å svare. "Jeg har vært så bekymret, hvor er du? Jeg henter deg! Hva er adressen?"
"Kan jeg få lov til å forklare meg?" spør jeg oppgitt, og gnir fingrene mine mot tinningen min. Han svarer med noen ord jeg ikke får med meg. "Kjæresten til tante hentet meg. Jeg fikk husarrest og de har låst meg inne i kjelleren."
"Hva?!" utbryter han. Jeg stønner irritert.
"Du hørte meg, jeg gjentar det ikke," sier jeg irritert.
"Jeg kommer," sier han, og jeg hører han løper. Jeg sukker.
"Du kan ikke bare komme. Jeg har husarrest, og jeg er under bakken, det er ingen vinduet her for faen." Jeg hever stemmen min og stønner irritert.
"Jeg kommer. Jeg bryr meg ingenting om hvor du er. Jeg kommer og henter deg," sier han bestemt, litt irritert. Så legger han på, og jeg begraver hodet mitt i hendene mine.
"Du vet ikke hvor det er," mumler jeg irritert. Ikke lenge etter får jeg en melding fra ham.
Princess<3: hvor er du?
Jeg smiler for meg selv og tekster han adressen. Han kan vel prøve å få meg ut, men helt ærlig tror jeg ikke han klarer det. Han kommer ikke engang til å slippe inn i huset, hvordan har han tenkt å komme seg til kjelleren? Dette er mildt sagt håpløst.
Jeg reiser meg opp fra der jeg har sittet hele tiden, og labber litt rundt. Ser etter en utvei. Det eneste jeg finner er et lite vindu, dekket med hønsenetting. Jeg er ikke liten nok til å få plass der likevel. Jeg sukker og går videre innover. Denne kjelleren er virkelig skummel. Den minner meg om kjelleren i huset fra American Horror Story. Jeg blir ikke overrasket hvis et tvillingpar kommer med balltre og prøver å banke meg. Selvfølgelig mangler denne kjelleren alle de ekle doktorgreiene. Denne er bare fylt med vin. Likevel har den potensiale.
Jeg lytter til skrittene ovenpå. Tante Audrey sine spisse hæler som treffer parketten, og de tunge bena til Elijah. Jeg sukker og går opp trappa til døra. Den er låst, så klart, men jeg prøver å åpne den likevel. Jeg røsker hardt i håndtaket, men til ingen nytte. Min psykopatfamilie har låst meg inne i kjelleren. Jeg er ganske sikker på at det finnes en lov mot dette. En 'ikke lås barna nede i kjelleren uten samtykke fra barnet'-lov.
Jeg sukker og setter meg inntil døra. Det kommer aldri til å gå. Jeg er innestengt her. Jeg kommer meg aldri ut. Alt er håpløst. Jeg kommer til å dø her! Alt dette hadde nok ikke skjedd hvis jeg hadde sett ut sånn som tante Audrey ville jeg skulle. Hvis jeg hadde vært tynnere, mer feilfri, mer lik henne. Du kommer aldri til å bli bra nok for noen, hvisker en stemme til meg i hodet. Den har vært der lenge, men først nå begynner jeg å tro den. Stemmen har rett. Jeg er ikke god nok.
Jeg husker det Journey sa, om at alle har et formål i livet, du må bare finne det. Jeg har brukt de siste 17 årene på å lete etter det, og jeg er ikke i nærheten av der jeg vil være. Kanskje livet ikke er noe for alle, hvisker stemmen. Jeg nikker. Ingen vil savne deg. Det er sant. Hele familien min hater meg, nesten ingen på skolen liker meg og hele livet mitt har jeg bare vært i veien for andre.
Jeg pleide å være en person med god selvtillit. Det måtte jeg ha. Jeg måtte elske meg selv, for ingen andre gjorde det. Det var godt å føle seg elsket. Du er heldig hvis noen i det hele tatt husker deg. Nå renner det noen tårer fra kinnene mine. De har det bedre uten deg. Hvor ofte har jeg vært til nytte? Alt jeg gjør er å ødelegge. Jeg skilte mamma og pappa, jeg ødela ryktet til Colt, jeg tvang Nixon til å være hetero en kveld og jeg splittet opp gjengen til Sophia, Crystal og Kayla. Absolutt alle problemene de rundt meg har hatt er skapt av meg. Jeg takler det ikke lengre!
Hvorfor lever du fortsatt? Jeg vet ikke. Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke bare avsluttet alt for lenge siden. Den ekle, hviskende stemmen har rett. Hvorfor er jeg er fortsatt?
Akkurat da låses døra opp, og øynene til Colt lyser opp da han ser meg. Han kaster seg rundt meg og kysser meg ømt. Armene hans smyger seg rundt kroppen min, og jeg blir presset mot ham.
Aha, det er derfor jeg fortsatt er her.
Jeg trekker meg unna og ser litt rart på ham. "Hva gjør du her?" spør jeg forvirret. Han smiler til meg.
"Jeg sa jeg kom."
"Hvor er tante?" spør jeg og ser ut døra.
"Ikke bekymre deg for det." Stemmen hans høres plutselig litt kald ut, og jeg rynker litt på brynene.
"Hva?" Jeg ser nervøst på ham. Det overrasker meg faktisk ikke om han har drept dem. Jeg aner faktisk ikke hva Colt er i stand til. "Har du-"
"Ella, så klart ikke. Jeg dyttet dem ut av huset og låste døra," sier han og ler. Jeg puster lettet ut og legger hånden min mot brystet mitt. "Bare så du vet det, så dreper jeg ikke folk uten videre."
Jeg himler med øynene. "Jeg tror kanskje jeg fortjener en liten forklaring," sier jeg og legger armene mine i kors. Colt nikker med et skjevt smil.
"Det skal du få. Kom, så henter vi tingene dine." Han tar hånden min, og vi går sammen til rommet mitt.
***
"Hvor mye vil du vite?" spør Colt da vi setter oss ned i sofaen i stua deres. Leonore er på jobb, og etter det skal hun visst ut på pilates. Jeg holder hendene godt rundt tekoppen min, som er god og varm mot de kalde fingrene mine.
"Alt," sier jeg og trekker på skuldrene. Han nikker sakte, og blir stille en liten stund. Det virker som han prøver å finne ut hvor han skal begynne.
"Det er komplisert," begynner han.
"Greit, greit. Bare begynn!" Han trekker pusten dypt inn, og begynner å snakke.
"Vel, jeg bør vel begynne fra begynnelsen," sukker han. Jeg fester blikket mitt på ham imens han snakker. "Det begynte med faren min. Han var med i en gjeng kalt the Blue Jays. Da jeg var 10, stakk pappa fra mamma og hun måtte oppdra meg alene. Etter hvert ville jeg treffe pappa igjen, så jeg oppsøkte ham og fant ham. Han hadde brukt de siste årene på å smugle, stjele, drepe, alt mulig egentlig. Han tilbød meg en jobb, og jeg tok den. Jeg ble medlem i denne gjengen til pappa. Jeg måtte gjøre en haug med ting jeg egentlig ikke ønsket å gjøre, men jeg kunne ikke slutte. Pappa sa at det ville gå utover mamma hvis jeg forrådte ham. Og nå sitter jeg egentlig litt fast her. Jeg nekter å risikere livet til mamma. Dessuten, har noen fortalt pappa om deg. Og nå truer han med å skade deg også. Det er derfor du er litt... Ettertraktet." Han puster dypt inn, og jeg blir sittende med åpen munn og vide øyne.
"Og- og faren min da? Vet du noe om ham?" piper jeg. Jeg vet ikke hvorfor jeg snakker så lavt, det bare passer seg ikke å rope nå.
"Vel, som alle gjenger har, har vår en fiende. Det er faren din. Han er sjef for the Panthers, en gjeng som er i en ganske stor strid med våres," forklarer han. Jeg tar til meg hodet mitt og sukker. Jeg forstår ikke dette.
"Så han er sjef? En sånn som bosser rundt og truer andre og får alle til å gjøre drittjobben?" sier jeg og ser rart på Colt. Han nikker.
"Du kan vel kalle ham det." Han trekker på skuldrene med et skjevt smil.
"Men hva hvis faren din kommer i fengsel? Kan du slutte da?" undrer jeg høyt. Colt trekker på skuldrene.
"Jeg vil tro jeg og ender opp i en celle," sier han, og jeg nikker.
"Men hva hvis du sier han tvang deg?" spør jeg.
"Jeg ville likevel måttet sone. Muligens ikke like lenge," sier han og trekker igjen på skuldrene.
"Er ikke det verdt det, da?" spør jeg, og han rister på hodet.
"Det blir flere år, mest sannsynlig," mumler han. Jeg sukker. Jeg hadde heller ikke vært villig til å risikere det.
"Dette høres ut som en ganske håpløs situasjon," mumler jeg, og Colt nikker. "Hva med de spansklignende fyrene? Bernardo, eller Diego og Alec?"
"De er en helt annen gjeng. En meksikansk en. De er helt loco," sier han med en kort latter. Jeg trekker litt på smilebåndet. "Jeg tror de har dratt tilbake til Mexico, så de trenger vi ikke bekymre oss for."
"Dette er veldig forvirrende," sier jeg, og han nikker.
"Det er en av grunnene til at jeg ikke fortalte deg det. Ella, jeg beklager veldig at jeg dro deg inn i dette." Han tar hendene mine, og jeg ser litt ned på dem. "Jeg forstår deg hvis du ønsker å holde avstand til meg."
"Det vil jeg ikke," sier jeg med et varmt smil. "Jeg vll ikke være borte fra deg. Uansett hva du har rotet deg selv opp i. Jeg vil hjelpe deg ut av det." Han smiler og kysser meg på hodet. Jeg legger hodet mitt mot skuldera hans og sukker dypt.
"Jeg elsker deg," sier han, litt lavt.
"Jeg elsker deg og," svarer jeg. Han leker en liten stund med det lange håret mitt, og jeg lukker øynene mine. Jeg elsker sånne øyeblikk. "Dette ordner seg," sier jeg bestemt, og jeg ser han smiler litt.
"Du er litt naiv, Ella."
"Jeg mener det." Jeg ser alvorlig på ham. Han ler lavt.
"Vi får se da, Middlemist."
Ja, han får se. Jeg bryr meg ikke om hva det koster meg. Jeg skal få Colt ut av dette. Og jeg skal få meg selv ut av dette. Og vi skal leve et normalt liv som et normal kjærestepar. Nemlig.
*
Omg guys skriver at jeg ikke skal slutte med historien også klikker dere helt
Og btw jeg godtar ikke trusler her for la oss få en ting klart og det er at jeg bestemmer her!!! Ikke glem hvem som har makten til å drepe favorittkarakterer☺️
Denne delen ble skrevet litt rushet og helt ærlig forstår jeg meg ikke på den selv engang så det er helt greit å tenke wtf
Vote og kommenter😈
😈🌸😈🌸