~Ellie~
Jeg kommer hjem fra skolen litt tidligere enn vanlig, fordi señor Jorge visstnok hadde ting å gjøre. Han måtte vel pleie ekteskapet sitt, som den håpløse mannen han er.
Overraskende nok er pappa hjemme. Han sitter i stolen sin med Arya på fanget sitt, og smiler da jeg kommer. Arya begynner virkelig å bli for stor til å ha på fanget, men det virker ikke som om pappa bryr seg.
"Hei, jenta mi," sier han. Arya hopper ned for å hilse på meg, og jeg setter meg på huk og klapper henne.
"Hei," sier jeg kort, og retter oppmerksomheten mot hunden igjen. Hun har forlabbene på fanget mitt, og slikker nå hendene mine rene. Det er litt kvalmt egentlig, ettersom jeg har vært på skolen og tatt på ting en haug med andre mennesker har tatt på. Jeg får nesten frysninger bare ved tanken.
"Jeg har tenkt litt," begynner pappa, og jeg ser nysgjerrig opp på han. "Jeg tror ikke du har fått nok kvinnelig innflytelse. Jeg ser på deg at du ikke trives her sammen med meg. Og jeg vil jo bare det beste for deg." ... Og derfor har jeg bestemt at du skal tvangssendes til din mor. Hopp inn i eska så leverer jeg deg på postkontoret.
"Ellie?" Pappa ser på meg, og jeg rister lett på kroppen min.
"Unnskyld, hva sa du?" spør jeg og klør meg i nakken.
"Jeg sa at jeg tror det er best for deg å bo hos en kvinne. Kanskje det får deg på rett spor. Så jeg har ordnet det sånn at du skal bo hos tante Audrey i noen uker. Hun gleder seg til å ta deg imot." Pappa smiler varmt til meg, og jeg bruker noen sekunder på å sluke til meg ordene.
"Tante spiseforstyrrelse?" spør jeg og skjærer en grimase.
"Ikke si sånn. Hun er modell, ikke syk," sier han alvorlig.
"Hva er forskjellen?" mumler jeg irritert. Pappa slår knyttneven sin i bordet, og jeg skvetter og tar til meg brystet.
"Det holder! Du er helt ute av kontroll! Du flytter til Audrey til helgen. Kanskje hun kan få litt skikk på deg," sier han sint, og jeg ser rart på ham. Når var jeg sist ute av kontroll?
"Men-"
"Jeg vil ikke høre det! Gå opp og pakk. Du drar på fredag." Han peker sint på trappa, og jeg tramper vekk. Jeg hater menn. Ikke det at kvinner som tante Audrey er noe bedre. Rettelse: jeg hater mennesker.
Jeg kjenner varmen har steget i kinnene mine, og kan bare tenke meg hvor rød jeg må være. Jeg tar meg i ansiktet, og beveger meg mot rommet mitt. Jeg åpner døren og går inn. Synet får meg til å gispe og legge hendene mot munnen min.
Hele rommet er dekket med roser. Dusinvis at buketter strødd over rommet. På kommoden min, i senga mi, på pulten min, over hele gulvet. Det eneste som ikke er dekket er vinduet mitt. Jeg beveger meg forsiktig over, for å ikke ødelegge rosene. Det ligger en liten lapp festet til en snor som går ut vinduet i vinduskarmen. Jeg plukker den opp, og leser den.
Følg tråden, xx
Jeg trekker brynene forvirret sammen og ser ut vinduet. Tråden går til bakken, og fortsetter ned gata. Jeg blir selvfølgelig nysgjerrig på hvor den ender, og forlater rosene mine for å hoppe ut av vinduet. Det er ikke særlig langt ned, og dessuten har noen plassert en trampoline der. Det er visst meningen at jeg skal hoppe. Jeg lander mykt på trampolinen, spretter et par ganger, og hopper ned. En lapp ligger festet til tråden på trampolinen, og jeg plukker den opp.
Jeg var ikke der for å ta deg imot som jeg lovte, men jeg kan dempe fallet ditt, xx
Jeg smiler litt, og forstår nå at det er fra Colt. Jeg lar hånden hvile på tråden hele veien, og følger den ned gata vår, forbi alle husene til naboene. Jeg ender opp ved parken, der jeg pleier å jogge. Det er festet en ballong til en av lyktestolpene der, og på bakken ligger det en dartpil. Det står skrevet Pop me på ballongen, og jeg smiler bredt. Jeg plukker opp pilen, trekker meg litt unna og skyter den på ballongen. Den gir fra seg et høyt smell, og en liten lapp daler ned. Jeg plukker den opp og leser den for meg selv.
Bare fordi jeg ikke alltid er med deg, betyr ikke det at det ikke er der jeg heller vil være, xx
Jeg smiler igjen, stapper lappen i lomma og følger tråden videre. Den går inn i skogen, der jeg traff Colt for aller første gang. Jeg husker det alt for godt. Selvfølgelig gjør jeg det, hvem glemmer når gutten de er forelsket i nesten dreper dem? Ikke jeg, i hvert fall. Jeg når lysningen, der det hele skjedde, og der står han. Han går i en sort dress, og har både en rosebukett og en gitar i hendene. Jeg går sakte bort til ham, og han blir stående og smiler. Jeg kjenner hjertet hopper over flere hopp, og må ta til meg brystet for å sjekke om jeg fortsatt lever.
Colt sier ingenting, han gir meg bare rosene og gir tegn til at jeg skal følge etter ham. Han tar tak i gitaren og begynner å spille noen akkorder på den. Jeg blir nesten sjokkert over hvor bra han spiller. Jeg visste ikke engang at han spiller.
(*insert Faithfully av Journey*)
Da han begynner å synge, faller haka mi, og øynene mine hopper nesten ut. Det samme gjelder hjertet mitt, som er langt oppi halsen min. Dessuten flakser det dusiner med sommerfugler i magen min. Stemmen hans er så ren og vakker. Og han spiller en av favorittene mine, Faithfully. Jeg kjenner varmen stiger i kinnene mine, og jeg klarer ikke slutte å smile.
Han går gjennom skogen med gitaren sin imens han synger, og leder meg til noe som ligner på et radiotårn. Jeg har aldri vært her før, men jeg har sett tårnet fra avstand. Jeg følger nøye med på ham idet han går opp trappene og gir meg tegn til å følge etter.
"Oh girl, you stand by me,
I'm forever yours, faithfully." Colt avslutter sangen idet han er på toppen av trappa, og åpner en takluke. Han klatrer opp, og strekker hånda ned til meg. Jeg tar den, og han heiser meg elegant opp. Jeg smiler takknemlig, og ser meg rundt. Colt har strødd roseblader over nesten hele taket. Ved kanten ligger et teppe, og på teppet er det en pizzaeske, to glass og en cider.
"Colt," mumler jeg og ser overrasket på ham. Han smiler bare, tar hånden min og leder meg til teppet. Jeg setter meg ned, og sier ingenting. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal si til dette. Alt er så vakkert og perfekt, men på en eller annen måte føles det galt. Colt tar hendene mine i sine, og ser meg inn i øynene. For aller første gang ser jeg ikke noe mørkt i de blå øynene hans. Jeg ser kun den nydelige blåfargen.
"Ella," begynner han. Jeg er helt stille. "Jeg beklager så mye det jeg har gjort. Jeg gjorde en diger feil. Sannheten er at jeg aldri har elsket noen slik som jeg elsker deg. Jeg innså det ikke før jeg mistet deg. Jeg vet at det bare har gått en dag, men det har vært den verste dagen i mitt liv. Jeg har aldri hatt noe å miste, men nå har jeg det. Jeg kommer aldri til å gjøre den samme feilen. Vær så snill, gi meg en ny sjanse." Han klemmer hendene mine, og ser trist på meg. Jeg ser nølende på ham.
"Jeg vet ikke helt." Jeg drar lenge på det jeg sier. Jeg vet jo ikke om jeg kan stole på ham lengre. Han har virkelig såret meg, og jeg kan ikke bare tilgi ham helt uten videre. Sånn jeg ser det, må Colt fortjene meg. Og det gjør han ikke enda. Han kan ikke tro at han kan gjøre feil og bare ordne opp med pizza og roser.
"Jeg gjør hva som helst for deg," sier han og trekker hendene mine opp mot munnen sin, og kysser dem mykt. Jeg blir varmere i kinnene.
"Du sa du skulle ta imot," furter jeg, og han legger armen sin prøvende rundt meg. Jeg lar den være der.
"Jeg vet, og du aner ikke hvor mye jeg angrer. Hvis jeg kunne endret det, ville jeg det." Han kysser kinnet mitt, og jeg sukker.
"Jeg føler bare at jeg hele tiden har klemt en kaktus," sier jeg og ser litt irritert bort på han. "Jeg trenger tid."
"Ta all tiden du trenger. Jeg venter her," sier han. "Jeg elsker deg."
Jeg blir stille, og Colt skriver en melding til noen. Etter det heller han cider i de to glassene, og gir ett av dem til meg. Jeg tar det og tar en liten slurk. Jeg kjenner det er litt alkohol i cideren, og jeg er jo bare 17, men hvem bryr seg egentlig? Jeg drikker aldri, så jeg må jo kunne gjøre det en gang i blant. I dag er en av de dagene.
Plutselig er himmelen fylt med farger. Fyrverkeri smeller fra alle kanter, og Colt trekker meg inntil seg. Jeg smiler svakt og betrakter alle fargene som eksploderer rundt oss. Det er ganske søtt av ham å gjøre alt dette for meg. Han bryr seg virkelig.
Kanskje jeg overreagerer litt. Colt og jeg var jo ikke sammen, og det kan jo hende han hadde en grunn. Det virker ikke akkurat som han nøt å se meg ferske dem. Hvis han ikke hadde brydd seg, hadde han gått videre uten å blunke, som den idoten han pleide å være. Han har virkelig forandret seg. Det hele begynte med at han skjøt en kongle i hodet på meg, og nå sitter vi her. Spiser pizza, drikker cider og ser på fyrverkeri. Jeg lener meg mot Colt med et tungt sukk.
"Jeg elsker deg og," hvisker jeg, så han nesten ikke hører det. "Jeg tror jeg må tenke litt."
Jeg reiser meg opp og går ned alle trappene fra tårnet. Jeg småjogger hjemover. Det har begynt å bli mørkt, selv om klokken ikke er mer enn 7. Jeg har alltid lurt på hvordan det skjer, at det plutselig blir mørkt.
Jeg sparker i en stein imens jeg går, men stopper opp da jeg hører en lyd. Jeg føler noen ser på meg, og det gir meg en veldig ekkel følelse. Jeg snur meg kjapt, men ser ingen. Rart. Jeg rister det av meg og går videre.
Da jeg kommer til døra, føler jeg et vindpust i nakken, nesten som om noen står rett bak meg og puster på meg. Jeg snur meg, men ingen er der. Det er frustrerende hvordan kroppen min sender helt feil signaler. Jeg går inn, og låser døra etter meg, for sikkerhets skyld. Jeg lister meg forbi pappa og går opp trappa. Pappa vet ikke at jeg var ute engang, og jeg tror ikke han blir fornøyd om han finner det ut.
Før jeg legger meg, klarer jeg ikke å slutte å tenke på Colt. Hvor mye jeg liker ham, men også hvor sint jeg er på ham, innerst inne. Han gjorde en feil, og som et menneske gjør han mange av dem. Det er jo sånn vi er. Men jeg tror kanskje vi trenger en pause. Kanskje pappa lar meg slippe å dra tiltante Audrey hvis jeg bare er snill og ikke viser tegn til å ha hemmeligheter for han. Jeg vil ikke dra.
*
Vote og kommenter, yayy
😈🌸😈🌸