Jeg og Journey sitter ved bordet og spiser opp pizzaen da det ringer på døra. Journey spretter opp av stolen og småløper ut imens hun roper at hun åpner. Jeg rydder bort maten imens. Da kommer jeg plutselig på Colt, og kjenner noen tårer renne. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på ham. Det er umulig. Selv om jeg ikke vil det, dukker han alltid opp i hodet mitt og ødelegger når jeg nesten blir litt glad.
"Ellie?" hører jeg noen rope fra gangen. Det er stemmen til Nixon. Jeg tørker vekk tårene mine og ser mot ganga. Nixon og Journey kommer inn med to store esker. De er fylt med donuts, masser av dem. Jeg trekker litt på smilebåndet.
"Så du det?!" roper Journey og peker på meg. "Hun smilte nesten. Jeg sa jo at donuts funker!"
Nixon nikker ivrig, og jeg tvinger frem er takknemlig smil. Ingen grunn til å være uhøflig selv om man har det fælt.
"Takk, dere," sier jeg. De plasserer eskene på bordet, og jeg tar meg en med sjokoladeglasur.
"Vi kan se en film. En som får deg i godt humør! Hvilken film får deg i godt humør?" spør Nixon ivrig, og jeg tenker meg om. Det er definitivt disneyklassikere som får meg i godt humør. Men hvilken får meg i best humør?
"Dumbo," sier jeg til slutt. Dumbo er en helt fantastisk fin film. Det er uten tvil en av de beste disneyfilmene. En liten elefant som skiller seg ut og blir utstøtt av de andre, men som finner et formål og viser verden at han er mer enn bare en elefant med unormalt store ører. Den har et utrolig sterkt budskap, og er absolutt noe alle unge bør se.
"Vel, hva venter vi på?" Journey løper opp trappa med Nixon i hælene, og jeg subber etter dem. Jorney står ved filmhylla og speider etter Dumbo, og Nixon har alt satt seg i sofaen. Jeg setter meg ned og lener meg furtent mot ham. Han legger armen sin rundt meg og drar meg halvveis opp på fanget sitt.
"Hvordan har du det?" Han begraver hodet sitt i nakken min, og jeg smiler litt. Det kiler.
"Fælt," sier jeg.
"Det verste er over i morgen," sier han og kysser meg på toppen av hodet. Kan han bare slutte å være homo for en kveld?! Det plager meg.
"Hva om det ikke stopper?" spør jeg bekymret. Jeg kan ikke leve som dette. Man lever ikke lenge med en kniv i ryggen.
"Det ordner seg, på en eller annen måte," sier han. "Universet sørger for det."
Det håper jeg virkelig.
Journey setter på filmen, og dumper ned i sofaen ved siden av meg. Hun smiler oppmuntrende til meg, og jeg følger nøye med på filmen. Det gjør meg litt trist at Dumbo blir behandlet så annerledes. Han ser ikke rar ut med de ørene. Tvert imot, syns jeg han ser søt ut. Det er litt i overkant drøyt at de andre elefantene lager løfter og lover som sier at han ikke er en elefant lengre. Hva slags ting er det å gjøre?
Heldigvis ender den som en god disneyfilm alltid godt. Dumbo viser verden hva han er god til, og at han slettes ikke bare er en raring folk kan le av. Han får en hensikt. Skulle ønske jeg hadde en. Foreløpig er jeg bare i veien for alle andre.
***
Nixon og Journey drar hjem klokken 10, som gir meg masse sovetid før jeg skal på skolen i morgen. Jeg skrur på alarm denne gangen, så jeg slipper å komme for sent. Jeg bestemmer meg for å tenne et duftlys. Det er rosa, og lukter som roser. Jeg tenner det og løfter det nesten helt opp til nesa. Jeg elsker duftlys. Så merker jeg hva som står skrevet på det.
'Love is eternal'.
"Bullshit," mumler jeg sint og ser bort på vinduet som står vendt mot Colt, før jeg blåser ut lyset. "Håper det gjør deg glad at flammen vi hadde er borte."
Så tar jeg lyset mitt, åpner vinduet og kaster det inn i det allerede åpne vinduet til Colt. Jeg hører det knuser. Han er ikke der, så han får se det senere. Jeg lukker vinduet, trekker for gardinene og kaster meg i senga.
Jeg kommer aldri til å bli den samme.
Det har jeg forstått nå. Du kan ikke knuse en tallerken og fikse den så den blir akkurat like fin. Det er umulig å skjule at noen har behandlet den uforsiktig. Nå er jeg knust, og ingen er her for å lime meg sammen. Og uansett om det var noen her, ville jeg aldri blitt som før.
En annen ting jeg har forstått, er at jeg har to valg. Jeg kan være et offer, sutre hele dagen og la Colt få gleden av å se meg lide. Eller jeg kan hevne meg. Vise han at han tuller med feil jente. For det gjør han. Dette er ikke over, Colt Rendon. Jeg kommer etter deg.
***
Dagen etter er nesten verre enn dagen før. Jeg er ikke så trist som jeg var. Nå er jeg sint. På meg selv, på Colt, og på alle rundt meg. Jeg skulle ønske jeg bare kunne være hjemme. Men jeg kan ikke la Colt vinne.
Jeg finner frem et sort skjørt og en mørk grå crop top. Jeg ser fornøyd på meg selv i speilet og fletter håret bakover i to rotfletter. Jeg sminker meg ganske naturlig og går ut av rommet. På veien treffer jeg på Will.
"Hei, Ellie." Han er i usedvanlig godt humør, og det gjør meg sint.
"Hei," sier jeg surt og dytter i ham. Han rikker seg nesten ikke.
"Hva er galt?" spør han med en liten latter, og jeg skuler mot ham.
"Har ikke du noe med." Jeg tramper ned trappa, finner meg noe mat og sluker det i meg. Will står og ser på meg imens han ler lydløst. Kan han ikke bare la meg være?!
"Seriøst, Ellie. Hva er galt?" Han ser bekymret på meg, og jeg kaster et kjapt blikk på pappa som sitter i sofaen med nesa i avisen. Jeg vet at han hører etter, selv om han later som han ikke gjør det.
"Jeg vil ikke snakke om det," mumler jeg og nikker diskret mot pappa, og Will nikker forståelsesfullt.
"Skal jeg kjøre deg til skolen?" tilbyr han med et smil.
"Ja takk," sier jeg og forsvinner opp trappa. Jeg går på badet for å pusse tennene, og legger plutselig merke til merket Colt ga meg for kun noen dager siden på halsen min. Jeg stryker hånden irritert over det. Så er det nesten som om en lyspære tennes i hodet mitt. Dette er grunnen til at Colt gjorde det han gjorde. Jeg ville ikke, men Emily var mer enn villig. Det er min egen feil. Colt ville aldri være sammen med meg. Han ville ikke ha meg. Han ville ha det jeg kunne tilby ham. Når jeg sa nei, gikk han videre.
"Faen," mumler jeg og roter rundt etter noe å dekke over det med. Jeg finner en foundation og smører det over merket. Jeg stønner irritert da det så vidt funker, men det får holde.
Jeg er ganske såret over at Colt ikke egentlig var forelsket i meg. Han sa jo han skulle ta meg imot. Det er som en sånn tillitsøvelse hvor du lar noen ta deg imot når du faller bakover. Colt er en av de som tror han er morsom og lar deg falle. Men denne gangen er det som å falle ned i en spikerseng. Med et øksehode som pute.
På en annen side er jeg sint, ikke bare på ham men også på meg selv. Jeg ble fortalt gang på gang at Colt ikke var bra for meg. Likevel måtte jeg bevege meg i feil retning. Jeg er som et barn som blir fortalt at jeg ikke må spise for mange jordbær, og så ender jeg opp med kjempevondt i magen. Jeg er ganske sikker på at halve skolen venter på at jeg skal komme så de kan rope 'hva var det jeg sa?' etter meg.
Jeg merker plutselig at jeg gråter, og at litt av sminken renner. Jeg tørker det raskt vekk. "Skjerp deg," skjenner jeg til speilbildet mitt. Sminken ser nå grei ut, nok til at jeg kan bevege meg ut. Jeg går ned trappa og følger etter Will til bilen. Hunter kommer etter meg. Han prøver å sette seg foran, men jeg sender ham et drepende blikk, og han setter seg bak. Han vet godt at når jeg er i dårlig humør bør han gjøre som jeg sier.
Dette er ikke første gangen jeg har en dårlig dag, for å si det sånn.
Jeg setter meg inn i passasjersetet, og Will kjører oss ut av garasjen og mot skolen. Jeg kjenner jeg er ganske nervøs. Jeg har ikke veldig lyst til å treffe på Colt, eller egentlig noen mennesker i det hele tatt.
"Ellie?" Will knipser foran ansiktet mitt, og jeg kjenner et rykk, som om jeg blir dratt tilbake til virkeligheten. Jeg ser på Will. "Hva er det som plager deg?"
"Ingenting," svarer jeg avvisende.
"Det er en gutt," sier Hunter, og jeg sender ham et stygt blikk.
"Hvordan vet du det?" spør Will og ler.
"Fordi hun har den furteleppa hun får hver gang hun tenker på en gutt hun ikke liker, og øynene hennes er helt tomme. Vi er tvillinger. Det er visse ting vi bare skjønner," sier Hunter stolt. Som om det er en god ting.
"Jeg tror du i hemmelighet er en jente," sier Will og ler. Han får et slag fra Hunter. Jeg sier ingenting.
"Det er Rendon, er det ikke?" spør Will og kaster et kjapt blikk på meg. Jeg sier ikke noe. "Det er det!" gisper han, og jeg vrir litt ukomfortabelt på meg i setet.
"Har han såret deg?" spør Hunter fra bak meg. "Bare si det, så setter vi ham lett på plass."
"Klart. Vi gjør alt for deg." Will smiler varmt og kjører inn på skolens parkeringsplass.
"Han bør vite bedre enn å tulle med lillesøstra vår!" sier Hunter, med en anelse sinne i stemmen. Jeg kjenner de to. Colt er kanskje et sterkt mannebeist, men både Will og Hunter er også sterke. Will alene kunne kanskje slått ham. Eller ikke. Jeg undervurderer nok Colt sin styrke her.
"Han har ikke gjort noe!" utbryter jeg frustrert og hopper ut av bilen. Guttene følger etter meg, og jeg hører den lille lyden som sier at bilen har låst seg.
"Så hvem har gjort noe? Dette her er ikke en vanlig dårlig dag," sier Will bekymret.
"Jeg. Det er jeg som har gjort noe." Jeg tramper inn døra og til klasserommet.
Jeg er ferdig med å skylde på alle andre. Alt er min egen skyld. Det var jeg som valgte å blande meg inn i Colt sitt liv. Jeg ba omtrent om å bli knust. Jeg skylder ikke på noen andre enn meg selv lenger. Colt er ikke monsteret her. Jeg er.