Kun ett minutt etter at Colt har dratt, kommer to personer inn døra. De ser ut til å gjenkjenne Carson med en gang, og kommer bort til oss. Det er en gutt og en jente. De har begge blondt, nesten hvitt hår, lys blå øyne og mørke bryn. Jeg forstår med en gang at de må være tvillinger. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det må være noe jeg som tvilling forstår.
"Hei, Carson," hilser jenta med det største og gladeste smilet jeg har sett. Deprimert.
"Hei," sier gutten med et lite vink og et smil. Utilpass.
Det er sånt jeg bare ser. Jeg liker å tro at det er en slags gave jeg har. Jeg kan se hvordan folk har det bare ved hjelp av det de sier og gjør, på en måte de fleste andre ikke kan.
"Hei, dere. Dette er Ellie," sier Carson og peker på meg.
"Hei," sier jeg og smiler til dem begge. Gutten smiler tilbake, men jenta gir meg et blikk. Det er samme blikket jeg får når jeg ser hvordan noen har det. Hun vet hvordan jeg har det.
"Hva heter du?" spør jenta meg, og jeg ser litt forvirret på henne.
"Ellie," sier jeg som om det er åpenbart. Carson sa det jo nettopp.
"Ditt fulle navn," sier hun og smiler. Jeg ser litt rart på henne.
"Eleanor Faith Grey," sier jeg nølende. Hvorfor vil hun vite det? Er det en kanadisk folkeskikk?
"Jeg er Karlie Serephina Journey Felder," sier hun og rekker ut hånden. Jeg smiler og tar den. Hun her kan jeg lære meg å like.
"Nixon Zephyr Forrest Felder," sier gutten. Jeg smiler.
"Hyggelig å møte dere." Jeg smiler til dem. Det plager meg virkelig hvordan Karlie Serephina Journey ser på meg. "Kan jeg kalle deg Journey?"
Hun ser forvirret på meg.
"Det er et av favorittbandene mine," forklarer jeg henne, og hun nikker.
"Klart, hvis jeg kan kalle deg Faith," sier hun med et lurt smil. Jeg nøler litt. Faith er ikke akkurat et navn som passer meg så godt. Jeg har omtrent null faith. Men jeg vil virkelig kalle henne Journey. Hvor kult er det ikke å ha en venn som heter Journey?
"Greit," sier jeg til slutt. Carson og Nixon har gått til kiosken og skal vel kjøpe seg noe. Klokken er snart 11, og jeg vil anta at de stenger snart.
"Har du lyst til å være med hjem til oss?" spør Journey smilende. Jeg ser ned på klokka. Jeg har vel litt tid.
"Klart. Jeg må bare ringe broren min," sier jeg og trykker inn nummeret til Hunter. Jeg legger mobilen inntil øret og venter tålmodig på at han skal svare.
"Hei, Ells," sier stemmen hans fra telefonen.
"Hei, Huntie. Hvor er du?" spør jeg han imens jeg snurrer litt på håret.
"Jeg dro med Dani. Vi er hjemme," sier han. Dani er en jente han er litt forelsket i. Jeg tror de har en greie på gang. Mer vil jeg helt ærlig ikke vite.
"Greit. Jeg drar med hjem til Carson," sier jeg. Det blir stille, og jeg ser for meg at han nikker uten å tenke over at jeg ikke kan se ham.
"Greit. Gjør ikke noe å ha huset for meg selv," sier han, og jeg kan se for meg gliset hans. Jeg ler kort.
"Hade," sier jeg bare og legger på.
Journey ser håpefullt på meg. "Kommer du?" Jeg nikker og vi går ut sammen med Carson og Nixon.
***
Klokken er allerede 2, og jeg har fortsatt ingen planer om å dra hjem. Vi sitter på rommet og Journey og Nixon, som er ganske stort. Hele huset til Carson er stort. Det må det være, for i tillegg til de tre, har Carson en lillesøster. Dessuten er visst faren hans en vellykket forretningsmann. De bor på en gård rett utenfor byen.
Vi har sett to filmer, og jeg har oppdaget at jeg og Journey er overraskende like. Den første filmen vi så var The lion king. Vi gråt begge da Mufasa døde. Den neste filmen vi så var The avengers, og akkurat som meg ble Journey helt vill da Tony Stark dukket opp på skjermen. Dessuten gir hun meg stadig blikket jeg gir andre når jeg tenker over hvordan de egentlig har det.
"Så, Faith. Har du kjæreste?" Det tar meg litt tid å reagere. Jeg glemmer at jeg heter Faith i Journeys hode, på samme måte som hun heter Journey i mitt. Navnet man normalt ville brukt er jo Karlie.
"Eh, nei. En slags," sier jeg og smiler skjevt til henne, og hun nikker. Det virker som hun forstår meg veldig godt. Dessuten har hun vel vært borti gutter før.
"Hva heter han?" Hun ser nysgjerrig bort på meg.
"Colt," sier jeg. Jeg kjenner varmen stiger i kinnene mine bare av å snakke med ham.
"Hvorfor er han bare en slags kjæreste og ikke en ordentlig en?" spør hun. Det er umulig å ikke beundre hvor frampå hun er.
"Han er... Ikke en forholdstype. Vi har hatt en slags ting i nesten to uker nå, og jeg tror jeg holder rekorden for lengste forhold-ish med ham," ler jeg.
"Det er sant," skyter Carson inn, og jeg ler igjen.
"Så du kjenner til ham?" Journey ser bort på Carson, og han nikker.
"Alle vet hvem Colt er. Enten har han banket dem, eller så lever de i frykt for at han skal banke dem." Han smiler. Jeg ler nervøst, for jeg vet at det er sant.
"Hvilken av de to er du?" lurer jeg og hever et av bynene mine mot ham.
"La oss si at jeg har blitt slått til et par ganger," sier han. "Kanskje du er neste, Nix."
Nixon ler og rister på hodet. "Kanskje Colt blir min neste." Jeg ler av hvor selvsikker han plutselig blir. Nixon ser ikke ut som en veldig sterk person, men man vet aldri. Han ser litt ut som en kunstnerisk person, og kampsport er en form for kunst. Kanskje han driver med ett eller annet innenfor kampsport.
"Skal vi gå ut?" foreslår Journey.
"Er det ikke litt sent?" spør jeg og ser ned på klokka. Den har passert kvart over 2.
"Klart ikke. Det er visst fest i kveld på en strandklubb i LA," sier hun imens hun scroller nedover på telefonen sin.
"Da drar vi dit!" sier Nixon ivrig. Jeg går nølende med på det. Jeg er ikke akkurat et nattmenneske, men akkurat i dag er jeg langt ifra trøtt.
30 minutter senere står vi og danser på en strand fylt med unge mennesker som lukter svette og alkohol. Høyttalerne spiller høy dj-musikk. De spiller en haug med sanger jeg ikke kjenner, men det er en god rytme og sangene er fine å danse til.
Jeg danser med Nixon, som har vist seg å være verdens søteste fyr. Han har alt en jente kan ønske seg. Han er søt, utrolig snill, morsom og ikke akkurat ille å se på. Jeg merker at blikket hans alltid fester seg på noe bak meg, og jeg snur meg for å se hva han ser på. Det eneste jeg ser bak meg er en gutt. Han har mørkt hår og et veldig pent ansikt. Jeg snur meg tilbake til Nixon igjen, og prøver å lese blikket han gir gutten.
"Liker du ham?" spør jeg ham med et smil. Nixon ser ned på meg og smiler sjenert.
"Kanskje litt," mumler han.
"Gå og snakk med ham, da," sier jeg oppmuntrende.
"Hva om han ikke er... Du vet..." Han tygger nervøst på leppa. Jeg ser bak meg igjen, og studerer gutten nøye. Han er ganske liten og tynn, og da jeg følger blikket hans ser jeg at han stadig ser på andre gutter.
"Han er det," konkluderer jeg og gir ham et svakt dytt.
"Jeg kan ikke bare gå fra deg," sier han nølende, og jeg ler.
"Jo, det kan du. Jeg står rett her og ser på." Han nøler igjen, og jeg dytter han på nytt. "Kom igjen, Nixon!"
"Greit, greit!" sier han til slutt, og jeg smiler fornøyd. Jeg ser ham gå bort og begynne å snakke med fyren. Det virker som de kommer godt overens. Jeg smiler svakt for meg selv.
Plutselig griper noen tak i armen min, og jeg ser nervøst opp. Øynene mine treffer et par brune. De er ikke veldig hyggelige. Jeg forstår at det er Bernardo. Eller hva han nå enn heter.
"Dama til Rendon," sier han med et glis. Jeg ser nervøst etter Nixon, men finner ham ikke lengre.
"N-nei," sier jeg nervøst til ham. Plutselig står Shia bak meg, og jeg rygger rett inn i ham. Bernardo står også veldig nærme meg, og jeg er klemt inni en klein menneskesandwich. Jeg prøver å gå vekk fra dem, men jeg står helt fast.
Fast som slanger i en felle full av lim.
"Hva er navnet ditt, søta?" gliser Bernardo.
"Har ikke du noe med," sier jeg, ganske fornærmet over å bli kalt søta.
"Ikke vær vanskelig, nå. Hva er navnet ditt?"
"Ellie," sier jeg lavt.
"Grey," sier Shia fra bak meg. "Hun er en Grey."
Hvordan visste han det? Jeg får et forvirret uttrykk i ansiktet. Jeg er visst mer kjent i dette miljøet enn jeg trodde.
"Ellie Grey," sier Bernardo sakte. "Andrew sin datter." Hvordan vet de alt dette?
"Jeg må gå," sier jeg kjapt og dytter dem hardt unna meg. Noen tar raskt tak rundt midjen min, og jeg blir dratt bakover.
"Du blir nok med oss," sier Bernardo lavt i øret mitt, og jeg får frysninger ned langs ryggen. Hvor er vennene mine når jeg trenger dem?
Jeg blir dratt vekk fra alle menneskene. Hva skjer nå? Skal de drukne meg i havet?! Jeg må komme meg vekk! Jeg venter litt før jeg planlegger å plutselig snu og løpe.
Selvfølgelig klarer jeg ikke å holde maska, og Bernardo merker det da jeg skal til å løpe. Han strammer grepet rundt meg, og stopper opp. Vi er nå ganske langt vekk fra andre mennesker.
"Ring Smithers," kommanderer han, og Shia drar opp mobilen sin. Jeg vet ikke hvem denne Smithers er, men han er nok ikke veldig hyggelig.
Plutselig beveger hendene til Bernardo seg rundt langs kroppen min, og jeg hopper litt. Jeg dytter i armene hans, men han fortsetter.
"Du er deilig," sier han, og jeg skuler stygt på ham. "Synd du er sammen med Rendon. Du fortjener bedre."
"Som deg?" spør jeg sarkastisk, og han gliser.
"La oss si at Rendon har mer skitt på seg enn jeg har," ler han. "Forskjellen er at han prøver å skjule alt han har gjort for deg. Han er nok ute og dreper noen akkurat nå."
Jeg rister på hodet. "Du lyver," sier jeg.
"Ikke vær så naiv, Ellie. Hva tror du han gjør hver gang han sier han "må dra"? Ikke tro han er på den gode siden her. Rendon har flere mørke hemmeligheter enn du tror." Jeg ser surt på ham.
"Og det har ikke du?"
"Det er ikke meg du er håpløst forlesket i." Jeg svarer han ikke. Jeg har ikke en god comeback til den.
"Smithers vil treffe henne," sier Shia da han kommer tilbake.
"La oss dra, prinsesse." Så går vi bort fra stranda.
*
Nye roller i min historie, mohahah
Vote og kommenter bebs
😈🌸😈🌸