"Middlemist," hvisker en stemme i øret mitt. Jeg lager en irritert lyd og vrir meg i senga. Så kommer jeg på hvor jeg er, og sperrer øynene opp. Colt står ved siden av senga. Jeg gnir meg i øynene og roter blindt etter brillene mine. Jeg kjenner Colt legger dem i hånda mi, og tar dem på meg.
"Hei," mumler jeg hest med et svakt smil. "Unnskyld, jeg kranglet med pappa og trengte et sted å dra."
"Det går bra. Jeg vet hvordan det er," sier han og setter seg ned ved bena mine. "Går det bra?" Jeg nikker.
"Helt fint." Der løy jeg. Jeg føler meg elendig. Han tar hånden min.
"Hva kan jeg gjøre for å gjøre det bedre?" Han kjenner meg for godt.
"Har du sjokolade?" mumler jeg. Han smiler lurt og forsvinner ut døra. Jeg har ikke vært i andre rom enn her på rommet hans. Jeg reiser meg opp og tripper ut i ganga. Den er stor, mye større enn vår. Veggene er hvite og gulvet er av eik. Det henger en stor krystallysekrone fra taket.
Jeg går ned trappa og ser meg om. Alle rommene er bygd som våres, men speilvendt. Det er tydelig at det er samme arkitekten som har laget husene. De ser nesten helt like ut fra utsiden også.
Jeg går inn på kjøkkenet og ser Colt rote i kjøleskapet. Ved siden av ham står en kvinne i førtiårene. Hun har mørkt, krøllete hår som rekker henne til haka. Det er nøyaktig samme farge som Colt sitt. Hun ser opp fra mobilen og får øye på meg. Jeg smiler sjenert til henne.
"Å, hei," sier hun.
"Hei," sier jeg med et lite vink. Så kommer jeg på at jeg ikke har på meg bukser, og jeg går med en guttegenser. Det går nesten ikke an å tolke det riktig. Hun ser ut til å legge merke til det, og jeg trekker nervøst i kanten på genseren.
"Dette er Ellie," sier Colt. "Og Ellie, dette er mamma."
Jeg smiler til henne og hun smiler tilbake. Hun rekker hånda ut til meg.
"Jeg er Leonore," sier hun, og jeg tar hånda hennes.
"Hyggelig å møte meg."
"Du bor i nabohuset, ikke sant?" Jeg nikker.
"Det stemmer."
"Jeg hører Monica flyttet ut. Jeg beklager så mye," sier hun medfølende og legger hånden sin over min. "Du er velkommen her når du ønsker. Jeg forstår det hvis du ikke ønsker å tilbringe så mye tid hjemme for tiden."
"Takk, men det går fint. Jeg klarer meg." Jeg smiler stramt til henne.
"Jeg husker hvordan Colt hadde det da faren hans-" Colt gir henne et tegn til at hun skal slutte å snakke. "Unnskyld, vennen." Jeg vil gjerne spørre Colt hva som skjedde, men det er tydelig at han ikke vil snakke om det.
"Jeg fant sjokoladen," sier Colt og bryter den pinlige stillheten. Jeg smiler til han.
"Det var hyggelig å møte deg, Leonore," sier jeg rett før vi går opp.
"Gleden er på min side, Ellie," sier hun, og vi går opp trappa. Colt gir meg taust sjokoladen og vi setter oss i senga. Jeg åpner opp papiret og tar en bit. Jeg kjenner at det er mørk sjokolade med hasselnøtter i. Jeg smiler for meg selv og tar enda en bit. Jeg kikker bort på Colt, og han har et rart uttrykk i ansiktet. Jeg klarer ikke helt å se hva det er.
"Hva er galt?" spør jeg ham.
"Du bør dra." Jeg gir ham et forvirret uttrykk.
"Hva?"
"Du må dra. Gjør opp med faren din." Jeg ser surt på ham og reiser meg.
"Ikke prøv å fortelle meg hva jeg skal gjøre," surmuler jeg, og tramper ut av rommet hans. Jeg løper ned trappa og ut av døra.
Da jeg er ute, ser jeg nølende på huset vårt. Jeg vet ikke om jeg tør å gå inn dit. Jeg har aldri sett pappa så sint som han var rett før jeg viste fingeren til ham. Etter det så jeg ham ikke mer. Jeg kan ikke tenke meg hvor sint han ble etter det.
På en annen side går jeg i en hettegenser og med briller, så har jeg egentlig et valg? Jeg går med sakte skritt inn i huset. Jeg lukker døra sakte og lydløst etter meg og lister meg opp trappa. Jeg føler ikke for å treffe pappa nå.
Egentlig virker det ikke som han er hjemme. Jeg står utenfor rommet mitt, der en lapp henger på døra. Jeg blir stående og studerer den. Den er rosa og dekorert med blomster. I midten står det: "dager igjen av husarrest: 3"
Jeg rister oppgitt på hodet og går inn på rommet mitt. Selvfølgelig måtte han gi meg husarrest. Jeg sukker irritert og setter meg ned i senga. Jeg støtter hodet mitt med hendene og ser meg litt rundt. Hva skal jeg finne på nå? Hvorfor måtte pappa gi meg husarrest i ferien, når jeg ikke er nødt til å gå ut?
Dette kommer til å bli tre lange dager.
***
Da jeg er midt inni City of Bones da døra går opp. Selvfølgelig klarer ingen av mennene i huset å holde seg til innestemme, og jeg gjenkjenner straks stemmene til Will og Hunter. De løper om kapp opp trappen, og er ganske snart i døra til rommet mitt.
"Hei, Ells," sier Will smilende.
"Hei," sier jeg med et fremtvunget smil.
"Har du fått husarrest?" Hunter står bak døra og leser lappen. Jeg nikker da han kommer frem igjen.
"Hvorfor?" spør Will, og plutselig sitter de på hver sin side av meg. Jeg legger fra meg boka og trekker på skuldrene.
"Det er en lang historie," sukker jeg.
"Yay, story-time!" hviner Will. Jeg snøfter irritert. Nå forventer de et svar.
"Vel, alt begynte med at jeg lå og sov. Vinduet mitt sto åpent, så Colt kom inn og la seg ned ved siden av meg," begynner jeg. Allerede nå blir jeg avbrutt.
"Colt? Som i Rendon?" spør Will, og jeg nikker.
"Ja, som i naboen som kan hoppe over til rommet mitt som Spiderman. Uansett, han sovnet, og pappa kom inn om morgenen og så oss og antok det verste, og bestemte at jeg ikke kan treffe ham mer. Så ble jeg litt sur, og traff ham en gang til, men pappa vet ikke det. Men uansett, i natt brøt noen seg inn hos oss og slo meg ned nærmest, og-"
"Brøt noen seg inn? Hvem da?" Hunter ser sjokkert på meg. Jeg trekker på skuldrene.
"Aner vel ikke jeg! I hvert fall så ble jeg sint fordi pappa ikke ville la meg ringe politiet, så jeg stakk til Colt og sov hos ham og da jeg kom hjem hadde jeg husarrest," sier jeg og puster ut. "Og jeg synes det er urettferdig at jeg ikke får treffe Colt lengre, for han er en snill fyr. Han er bare litt... Opprørsk."
Begge ler. "Opprørsk?" flirer Hunter. "Den fyren er onskapen i egen person."
"Dere ser ikke langt nok inn," forsvarer jeg meg. "Og dessuten kjenner dere ham ikke."
"Vel, vi kan ikke stoppe deg fra å like en fyr, søster. Husker du hvor mye vi prøvde å holde deg unna Jem Kingsley?" Begge ler.
Jem Kingsley var min første kjæreste. Vi var sammen i 10. klasse. Jeg ser mye av Jem i Colt, men Colt er annerledes. Jem var rett og slett en slem fyr, Colt er myk rundt meg og hard og kald rundt alle andre. Jem pleide å være sånn. Så ble han frekk, etter det prøvde han å få meg i senga med ham. Dessverre gikk jeg med på det, fordi han presset meg. Jeg angrer fælt på det.
Min andre kjæreste var Brad Johnson. Han var verdens søteste fyr. Blondt, mykt hår som var akkurat langt nok til å bølge seg lett og flagre i vinden. Han var på skolens fotballag, og vi elsket å trene sammen. Dessverre var han ikke like bra som jeg trodde. Det var han jeg fant sammen med Emily. Han unnskyldte seg ved å si at jeg ikke ga ham den rette "følelsen". Jeg slo opp med ham kun en måned før vi flyttet.
"Jeg vil lese." Jeg er nå offisielt i et dårlig humør.
"Greit det. Snakkes, søs." Begge reiser seg og går ut av rommet. Will, som går sist, lukker døra etter seg. Uten å nøle tar jeg frem boken min og leser videre.
***
Lørdagen kommer i sneglefart, men endelig er den her. Jeg har ventet hele uka på å få starte min nye jobb, og endelig kan jeg det. I morgen er det julaften, så det kommer nok mange tørste julegaveshoppere. Jeg har alt kjøpt julegaver. Jeg sendte en til Sophia for en stund siden, og mamma fikk med seg en hjem da hun dro. Der er det et kort hvor det blant annet står at jeg kommer og feirer jul med henne neste år.
Jeg savner den hvite Madison-julen. Her er alt like tørt og varmt som resten av året. Det er liksom ikke det samme å handle julegaver i sommerkjoler. Eller som de kaller det her i Pasadena: kjoler. De funker hele året.
Jeg står opp klokken 9, og skiftet mitt begynner halv 12, så jeg har god tid. Jeg bestemmer meg for å ta meg en dusj før jeg drar. Jeg dusjer i omtrent 5 minutter og kler på meg en sort t-skjorte og sorte skinnyjeans. Vi har ikke noen uniform, men vi er nødt til å gå i sort. Det er liksom mer en kleskode enn uniform. Selvfølgelig følger det kule, grønne forkleet med, men det går jeg ikke med før jeg kommer på jobb.
Jeg går ned trappa og inn på kjøkkenet, der pappa leser dagens avis. Han må være den eneste i verden som fortsatt leser papirutgaven av en avis.
"God morgen," sier jeg litt trøtt, og pappa smiler stramt tilbake til meg. Det har vært litt anspent mellom oss de siste dagene, etter krangelen vår. Personlig klandrer jeg pappa, men han klandrer nok meg. Er det en ting pappa kan, så er det å finne noen å skylde på. Jeg fyller opp skåla mi med den vanlige frokostblandingen og melk, og spiser det taust.
"Er du spent over den nye jobben din?" spør pappa meg, og jeg nikker.
"Jeg gleder meg masse." Han smiler til meg, men jeg smiler ikke tilbake. Orker ikke.
Jeg rydder etter meg, og har fortsatt over en time på meg. Så jeg bestemmer meg for å sminke meg i dag. Jeg fyker opp på badet og tar av meg brillene mine. Jeg er rask med å sette inn linsene mine. Jeg legger foundation over ansiktet og blender den fint inn med hudtonen min. Så tegner jeg vinger på øyelokkene mine med en sort eyeliner, og legger på et par lag med maskara. Brynene tegner jeg med et sjokoladefarget øyenbrynspudder, og jeg legger litt mørk rød, nesten plommelilla leppestift over leppene. Jeg føler meg ganske pen. Det er en god følelse.
Jeg kommer til jobben fem minutter før tiden, som etter min mening er perfekt. Jeg hilser på Violet og Leah som står i kassen. Leah er en av mine andre kolleger. Hun har mørkt, kort hår og et nydelig ansikt. Armene hennes er dekket av tatoveringer. Jeg er ganske sikker på at hun er lesbisk. Det er sånt man bare skjønner ved visse mennesker. Dessuten tror jeg Violet nevnte at kjæresten hennes, Myra ofte kommer til henne, og hva slags gutt heter Myra?
Jeg tar på meg forkleet og den sorte hatten, og fester navneskiltet mitt. Foreløpig er det bare en blank nål med en bit av en gul post-it lapp festet på den, men Chloe sier jeg får et ekte skilt snart. Nøyaktig klokken halv 12 står jeg i kassen på min første dag.
Leah får ansvaret for å lære meg å bruke kassen, og senere skal Violet lære meg å lage frapper og kaffe og alt det der. Jeg gleder meg masse til å begynne!
Jeg står nå i kassen og tar min første bestilling. En kvinne på omtrent 40 år står foran meg, og hun bestiller en kaffe latte. Hun ser ut som en kvinne som en gang i sin ungdom var slående vakker. Nå er hun eldre, men jeg ser på trekkene gjemt bak stressrynkene at hun har potensiale. Hun går i en sort dressjakke og et sort blyantskjørt. Jeg ville gjettet advokat.
"Det blir 5 dollar," sier jeg med et smil. Den største utfordringen min kommer til å bli å se glad ut. Jeg liker utfordringer, så jeg ser frem til dagen jeg har faket smilet så mange ganger at det blir ekte.
Etter advokatkvinnen har dratt, er stedet tomt, og jeg får lov til å ta meg en liten pause. Jeg kjøper meg en sandwich på Subwayen over gata og spiser der. Selvfølgelig, da jeg har kjøpt den, må djevelen med høye hæler komme inn. Foran meg står skolens nye trio.
Emily, Allison og Kayla.
*
Oppdaterer jeg for ofte? Skal jeg oppdater litt sjeldnere kanskje?
😈🌸😈🌸