Gutten med det bustete håret

39) The Great Divorce

Jeg postet et kapittel for to dager siden, så hvis dere ikke har lest 38 så gjør det! Ellers vil ikke dette gi mening :)) Enjoy <3

Kapittelets sanger: The Great Divorce av Nothing More & Ingen har skylda av Jokke Med Tourettes

Mannen jeg tipper er Isaacs psykolog sier ingen ting mens han antakelig kjører fortere enn fartsgrensen. Han følger etter politibilene, og utroper små forbannelser når han blir nødt til å bremse for køen.

"Det sniket," sukker han oppgitt, med knekkende stemme og øynene søkende etter et møtepunkt et sted foran på veien. Køen er passe lang, men det betyr ikke at det går fremover. Vi står helt fast, presset mellom biler i køen som vokser seg større. I sjokk klarer jeg ikke tenke klart, og blir sittende helt til mannen reagerer.

Han åpner bildøren og hopper ut, og før jeg vet ord av det løper vi forbi bilene, presser oss mellom dem. Det blinkende lysene kommer nærmere og nærmere, og straks kan vi se hele resultatet av ulykken. Jeg begynner umiddelbart å gråte.

Gjerdet mellom motorveien og skråningen er revet utover, og de heiser opp en helt smadret bil fra den bratte bakken. Den er svart, og det eneste jeg kjenner igjen er bilskiltet. Hjertet dunker så hardt at det gjør vondt i brystet mitt, og klumpen i halsen verker. Jeg klarer ikke dempe hulkene mens jeg river meg selv i håret. Isaac har kjørt av veien, og er sikkert like skadd som bilen.

Jeg går så nærme jeg får lov til, men det virker ikke som at noen tenker på om det sitter noen fast inni bilen. Folkene dumper hensynsløst bilen på et lasteplan på en tauebil. Jeg ser meg rundt, men fortsatt ingen tegn. Har han rømt? Tenk om han er alene ute et sted med store skader!

"Hvor er han?!" skriker jeg til politimenn og ambulansesjåfører, og de fleste er for opptatte med det de gjør til å høre meg. Jeg får ikke kontakt med noen, så med ustø hender ringer jeg og sender melding til alle de felles vennene våre. Det virker som en evighet uten svar, og de samme tankene raser i hodet mitt om og om igjen uten at jeg klarer å gripe dem. Hva skjedde? Var han alene? Har noen fått tak i han? Plutselig plinger telefonen min.

Mathias: Han er på sykehuset. Vi er her også. Han klarer seg.

+++

Jeg blir møtt av kulde når jeg trår inn i sykehuset, og det er en lettelse mot de hovne, fuktige kinnene mine. Pulsen har enda ikke gått ned, og uvitenheten spiser meg levende. Selvom jeg nærmest sprinter inn i venterommet, føles det som at alt går sakte.

I venterommet finner jeg bandet hans, nå mye mer seriøse enn jeg noen gang har sett dem. De ser slitne ut, og Malin reiser seg fra stolen sin med en gang hun ser meg. Hun gir meg en tett klem, og plutselig gråter jeg i skulderen hennes.

"Går det bra med han?" spør jeg ustø, og når hun trekker seg tilbake nikker hun med medfølende øyne på meg.

"De sa han klarer seg helt fint fysisk," beroliger hun meg mens hun stryker meg på armene. Jeg har aldri sett Malin sånn før. Livløse blå øyne, bustete brunt hår. Dette var en påkjenning for alle.

"... Men mentalt er nok verre," mumler hun og ser ned i bakken. Jeg gløtter bort på de andre, som ser tomt i hver sin retning i rommet. Mathias sender meg et dystert smil. De blodskutte øynene avslører at han også har grått.

Jeg puster lettet ut, og endelig klarer hjertet å roe seg. Det er først nå når adrenalinet fordufter, at jeg kjenner hvor sliten jeg er etter sikkert en time med intens frykt. "Så han har ikke noen skader?" spør jeg overrasket.

"Han har noen brudd her og der, men ikke noe alvorlig," svarer Malin mens hun setter seg ned igjen. Jeg setter meg ned ved siden av Nico, som jeg ikke har lagt merke til hvor trist er før nå. Han er alltid stille, men nå ser jeg det er fordi han strever med å ikke gråte. De tykke leppene hans er presset sammen, og øynene hans er blanke mens han stirrer i et punkt på gulvet foran oss.