Gutten med det bustete håret

19) Breath-taking

Luke på gifen <3

Kapittelets sanger: Breathe av Astrid S og Sign of the Times av Harry Styles (sistnevnte har ikke så mye med kap å gjøre men jeg elsker den omfg)

"Har du sett det nye området skolen har åpnet?" hører jeg den beroligende stemmen til Luke spørre bak meg, og straks kjenner jeg en varm hånd på skulderen. Midt i skolegangen står jeg alene og venter på at klokka skal ringe. Bradley og Kayla skulle visstnok fortsette på et prosjekt de har i et av fagene jeg ikke tar.

Det er sent i uka, og de siste skoledagene har gått uten at jeg har fått snakket noe mer med Isaac. Selv ikke da vi har vasket kantina sammen har han vært i humør til å konversere. Det gjør meg innerst inne litt skuffet, for å vaske sammen en hel uke hadde vært en glimrende sjanse til å bli bedre kjent med han. Stille alle spørsmålene som surrer rundt i hodet mitt som fugler i bur.

Jeg kjenner de spente musklene i ryggen slappe av av kontakten med Lukes hånd, som sakte klemmer kjærlig mot huden min.

"Vet ikke," svarer jeg, og prøver å finne ut om området Isaac viste meg under gjensittingen er det Luke snakker om. Det hadde gitt mening. "Nei, tror ikke det."

"Kom," sier Luke, og det spente smilet som forstørres på leppene hans får meg til å le gira mens han drar meg bortover den befolkede gangen. Vi løper mot en utgang på den andre siden av kantina, hvor dørene innbydende står åpne.

Området ser annerledes ut fra denne vinkelen, fra den ordentlige inngangen. Kanskje har det noe med at snøen som tidligere lå spredt på bakken har smeltet bort, og den bare, brune bakken er mer synlig enn før. Vannet i dammene glinser, og trærne danser i vinden med en raslende lyd. Vi er tydeligvis ikke de første som kommer, for klynger av elever har slått seg til ro i gresset og på benkene.

"Du har ikke sett det?" spør han igjen, og det svake grepet om hånden min mens han drar meg gjennom døra får meg nesten til å føle meg syk. Nummen. Bedøvet. På en god måte.

"Nei," lyver jeg, lite lysten til å nevne at jeg har vært her med Isaac før. Lite lysten til å nevne at Isaac kom han i forkjøpet med å vise meg stedet. Å tenke på det får meg til å føle meg skyldig og begeistret på samme tid.

"Kan vi sitte i det treet?" spør jeg uten å tenke, og peker mot det grønne treet som står midt imot oss. Minner fra da Isaac og jeg satt der for over en måned siden dukker opp i hodet.

Luke ler, og rister på hodet som om spørsmålet mitt er det mest tilfeldige og overraskende jeg kunne funnet på å spørre. "Sikkert."

"Når åpnet de dørene ut hit?" spør jeg mens vi klatrer på steinene over den lille dammen. Vannet er bare en fot dypt, og steinene flate til å gå på.

"Tidligere denne uka," svarer han med et konsentrert blikk på føttene våre mens vi tråkker på de glinsende steinene. Jeg nikker, så ukonsentrert på hvor jeg trår at jeg plutselig sklir.

Jeg slipper ut et høyt hvin i det kroppen min deiser mot vannet, og et sukk tett inntil meg avslører at Lukes plutselig grep om livet mitt er det som plutselig får kroppen til å fryse midt i luften.

"Shit, det var nære på," ler han nervøst, og den hese effekten i stemmen hans gir vekk hvor uforberedt han var.

Han bevarer den ene hånda på strikkagenseren min mens vi fortsetter å gå på steinene, som om han passer på at fallet ikke skal gjenta seg. Det er så typisk: det litte tjernet er ikke mer enn noen meter stort i areal, og likevel klarer jeg å snuble på veien over.

Resten av den lille veien til treet leder jeg an, noe som når jeg tenker over det burde være litt mistenksomt for Luke. Men når jeg ser bak på han, sier det uvitende smilet hans det motsatte.