Gutten med det bustete håret

28) Angel on fire

BRADLEY (broren til Peyton) på gifen allesammen^

Kapittelets sang: Angel On Fire av Halsey  (!!!)

Det er helt musestille i stua når utgangsdøren forsiktig går opp. Bradley sender meg et nervøst blikk fra den andre siden av sofaen, med håndflatene presset sammen foran seg og fingertuppene mot leppene.

Uten å se i gangen, vet jeg det er mamma og pappa som har kommet hjem. Stemningen er trykkende mens de nærmest lister seg gjennom gangen og henger opp jakkene sine. Hjertet som dunker i hodet er det eneste jeg hører.

Stillhet. Det er fortsatt like uvant på kvelden som det var på morgenen i dag. Så langt har jeg talt seksti sekunder i hodet, og ikke et eneste ord er sagt. Stillhet. Har parterapien fungert? Vanligvis hadde allerede begynt å klage på hverandre på dette tidspunktet...

De knirkende skrittene deres stopper med en gang de ser sofaen med to ventende unger i. Verken Bradley eller jeg ser opp fra gulvet.

"Har dere ikke lagt dere enda?" hører vi pappas urolige stemme. Han høres skuffet ut, sannsynligvis fordi han vet han blir nødt til å fortelle om de siste timene for hans egne unger. Pappa får ikke noe svar, og et tydelig sukk ekkoer i hele stua.

"Hvordan var det på parterapi?" spør Bradley endelig med sammenbitte tenner, som om ordene må bli presset frem.

Fler skritt. Noen hitover, noen som bare blir svakere og svakere. Sofaen synker når pappa setter seg ved siden av oss. Når jeg ser opp, har lyset på kjøkkenet blitt skrudd på. En skuffelse skyller over meg når jeg innser mamma ikke kommer til å delta i samtalen.

Pappa sukker enda en gang. Jeg passer på å ikke treffe blikket hans, men fortsette å stirre inn i kjøkkenet bak han. Det korte, brun-grå håret hans skygger for omtrent hele utsikten.

"Det var..." mumler han, og prikker fingrene mot hverandre mens han former ordene i munnen. "Utfordrende."

Jeg kjenner Bradley løfte blikket synkronisert med meg, og plutselig sitter begge med pappas øyekontakt.

"Utfordrende?" spør jeg svakt.

"Men jeg tror vi fant ut av en del ting, som er positivt?" Pappas utsagn høres ut som et spørsmål, og han heiser øyebrynene spørrende.

Den eneste reaksjonen pappa får i gjengjeld er Bradleys høye inn- og utpust. "Så dere har tenkt å gjøre det igjen?" spør han, og til og med jeg – som kjenner Brad bedre enn så og si alle andre – er usikker på om han er positiv eller negativ til muligheten.

Pappa ser også usikker ut, for leppene hans henger så vidt åpne, og dirrer så vidt når han ikke vet hva han burde svare.

"Vi kommer sannsynligvis til å dra igjen, hvis moren deres blir med på det," svarer han ærlig, noe som får Bradley til å sukke, og meg til å smile.

"Hvis det hjelper, må dere jo dra flere ganger," nikker jeg, men pappa ser ikke like glad ut som meg. Ikke Bradley heller, noe som avslører at de har det samme tankemønsteret.

"Skjønner du ingen ting? De drar dit i så fall flere ganger fordi ting er ille. Hvis de fortsetter å dra vil de kun finne ut at de definitivt ikke passer sammen!" braser det ut av Brad. De blå øynene hans er store og redde, og stemmen hans hes.