Gutten med det bustete håret

27) He's a fuckboy

Kapittelets sang: Fuqboi av Hey Violet

Den neste uken er ganske rolig. Jeg gjør ikke mye, verken på skolen eller på fritiden. Noe som når jeg tenker etter er ganske dumt, med tanke på det fine været som har kommet. Det er slutten av mai, og snøen har endelig forsvunnet sammen med de kalde vindene.

Stemningen på bordet i kantina er egentlig u-eksisterende hele uka. Ingen sier noe som helst, bortsett fra Luke når han prøver å slå et par vitser for å lette på spenningen. Isaac er ikke ignorerende som jeg kanskje ville trodd, men bare stille. Han sier ingen ting, bortsett fra da Luke spør han om han vet svaret på diverse gåter. Isaac prøver ikke å finne ut av dem en gang. Han virker irritert på Luke for å åpne munnen.

Det er lørdag, og som vanlig har jeg ingen spesielle planer. Likevel er det rart å våkne opp i sengen av meg selv, til lyden av fuglekvitter. Kun fuglekvitter. Ellers er det helt stille, og jeg finner det merkelig.

"Shit," mumler jeg så, og sperrer opp øynene når jeg plutselig kommer på hvorfor stillheten er så ukjent. Mamma og pappa pleier å krangle når jeg våkner opp.

Jeg hopper ut av senga, og mens jeg løper tvers over gulvet og ned trappene blir det vanskelig å holde tilbake et smil. Det føles akkurat ut som julemorgenen, hvor man løper fortest mulig til stua for å se om det ligger gaver under treet eller henger en fullstappet sokk over peisen.

Kanskje er dette dagen jeg har ventet på. Kanskje har mamma og pappa endelig blitt enige.

Men når jeg kommer ned er underetasjen like tom og stille som rommet mitt. Jeg ser ingen tegn til verken mamma eller pappa, kun en stue med møbler. Pappas dyne ligger fremdeles i sofaen, og jeg kjenner håpet renne litt ut.

"Lurer du på hvor mamma og pappa er?" hører jeg en trøtt stemme bak meg, og ser Bradley subbe ned trappene med to store sirkler under øynene og bustete hår. Han gjesper, og klør seg underst på ryggen under t-skjorten mens han spaserer inn i kjøkkenet for å sannsynligvis ordne seg frokost.

"Ja," svarer jeg, og følger etter han inn i det lille kjøkkenet. Skittent servise står over hele kjøkkenbenken som store fjell. Når Bradley åpner kjøleskapet ser jeg hvor tomt det er. Enda en gang går det opp for meg hvor ødelagt familien vår har blitt.

"Det er rart å våkne opp til et stille hus," mumler Brad, mens han plukker opp en nesten tom juicekartong fra kjøleskapsdøra. Mamma og pappa er ofte ute av huset, men aldri samtidig.

"Du tror ikke de har... Funnet ut av ting?" spør jeg håpefull, men det håpende smilet visner med en gang han ler bittert.

"De er på parterapi," sier han avskyelig, og presser leppene ufornøyd sammen mens han heller eplejuicen oppi det siste rene glasset i skapet. Jeg nikker sakte.

"De prøver iallfall å fikse det," poengterer jeg, og setter meg ned på en av stolene rundt det lille bordet i rommet.

"For vår skyld, ja," nikker han, setter kartongen tilbake i kjøleskapet og lener seg inntil kjøkkenbenken. "Jeg skulle bare ønske de gjorde det for deres egen skyld. At de ville ordne opp i det fordi de elsker hverandre, og ikke fordi vi ikke skal bli skilsmissebarn."

Det tar mye viljestyrke å ikke bryte sammen her og nå. Jeg nikker mens jeg tenker over det han sier med sammenbitte tenner.

"Du har vel rett."

Bradley drar en sliten hånd gjennom det blonde håret, og ruller på skuldrene for å vekke musklene. Han ser på klokken på veggen.

"Basketballen begynner om en halvtime, så jeg må stikke. Du kunne ikke møtt meg der etter trening? Så kan vi sikkert spise pizza eller noe etterpå. Man vet aldri hvor lenge mamma og pappa blir hos terapeuten, så bare like greit å få spist noe," sier han, heller den siste væsken i munnen og setter den ned med all oppvasken med et høyt dunk.