Gutten med det bustete håret

5) Stole the show

Kapittelets sang: Stole The Show av Kygo feat. Parson James (fordi Peyton stjeler showet??)

De første timene av tredje skoledag går helt greit, det helt til alle blir kalt inn til kantina litt tidligere enn det som er normalt. Den gamle rektoren står oppå et bord - ja, du leste rett, oppå et bord - med en mikrofon i hånda. Stakkar mann, er han virkelig for gammel til å overdøve elevene?

Så innser jeg at jeg mest sannsynlig ikke hadde klart det heller, når alle elevene har samlet seg inni rommet og støynivået er høyere enn Eiffeltårnet. Det er først nå jeg innser hvor mange elever vi er.

"Hallo, kan dere høre meg?"

Det tar litt tid før det blir stille i rommet, men når rektoren - eller Alfred som han sa vi kunne kalle han, gjentar seg et par tre ganger klarer endelig menigheten å finne ro.

"Fint. På grunn av alt støyet i kantina i går, så har vi i ledelsen bestemt oss for å sette opp bordlister. Dere vil finne de på veggen der borte," sier han, og peker på en diger liste på flere sider like ved inngangen, og en rekke sukk lyder gjennom elevmassen. "Dette betyr at dere sitter med en fast gjeng ut skoleåret. Vi har nummerert alle bordene, så dere kan finne frem til deres fremtidige bord. Vi starter i dag."

Det blir umiddelbart bråkete, og plutselig er elevgruppen forandret til et protesttog. Flere buer, og roper til lærerne at de kan dra til helvete. Jeg ser hvordan Alfred trist snur seg nedover, når han får hjelp av de andre lærerne til å komme seg ned. Den skuffede holdningen hans får meg til å lure på om han var med på valget i det hele tatt.

"Og en ting til!" hører vi en kvinnelig lærer rope inn i mikrofonen, som om hun ikke er klar over at den er skrudd på på fult volum. "Dere må vaske bordene selv. To og to får alle bordene i hele kantina hver uke." Den franske aksenten hennes og de sassye, røde leppene bikker alle elevene helt over kanten, og den bombastiske dama får en haug med skjellsord etter seg mens hun går tilbake til de andre lærerne i den blå, stramme kåpen sin.

Hun er visstnok fransklæreren til de som har det som fremmedspråk, og ifølge de andre elevene heter hun-

"Men Von Strengh! Det er så sykt urettferdig, skolen er rævva nok fra før!" kommer det fra et eller annet sted blant klyngen.

Nettopp. Von Strengh.

Det er så ironisk.

+++

Jeg ser Kayla er på vei ut fra kantina selvom lunsjen starter hvert minutt, og jeg smyger meg kjapt gjennom folkemengden og ut døra. Benjamin dukker opp bak meg like etter.

Når jeg ser henne gående langs korridoren med ryggen til er det som om den vanlige glorien hennes av skjønnhet og lykke har falt sammen. Hun går med hodet bøyd mot bakken, og slenger med føttene mens hun går.

"Hei, er du lei deg for noe?" spør jeg da Benjamin og jeg automatisk går mot henne. At hun er lei seg er helt åpenbart, men hvorfor er en annen sak. Kan det være på grunn av de faste bordplassene vi har fått i kantina? Det hadde helt ærlig overrasket meg, Kayla virker ikke som typen til å bli furten over sånne små ting, sånn som Benjamin.

"Ehh tjaa..." drar hun ut nølende. Hun fester den korte, oransje panneluggen bak ørene i en nervøs gest.

"Gidder du fortelle hvorfor?"

Hun snur blikket opp på oss, og de mørke øynene har mistet den vanlige gløden sin.

"Er det på grunn av kallenavnet?" spør Benjamin, og jeg ser kjapt bort på han.